5 år med diabetes. Tid for refleksjon

Det har nå gått litt over 5 år siden jeg fikk diabetes, og med overgangen til 2017 var det på sin plass å reflektere over hvordan livet har blitt siden da. Det har nemlig skjedd en del siden jeg lå i sykesengern først forvirret, så frustrert og så fokusert på løsning.

Begeret som rant over

Da jeg fikk diabetes var det som et beger som rant over over. Før denne diagnosen hadde jeg hatt plager og sykdommer igjennom hele livet. Så da diabetes diagnosen kom fikk jeg nok, i mangel av bedre ord. Tydeligvis var noe fundamentalt galt et sted i kroppen, og jeg var lei av plager, smerter og dårlige nyheter fra fastlegen. For å bruke dataspråk så jeg på situasjonen som at jeg hadde en «bug» i systemet, og som dataingeniør hadde jeg lært at «bugs» kan fikses. Så etter å ha fordøyet situasjonen bestemte jeg meg for at da må det gå ann å fikse det her også.

På sykesengen startet derfor søken etter svar. Selv om lavkarbo i dag er ganske kjent begrep så er var det for 5 år siden ganske nytt, og den informasjon man fant var for det meste relatert til slanking. Lavkarbo som kosthold i forhold til diabetes var ferskt.

Men det var mye ved dette kostholdet som virket logisk, og jeg siden sykdomshistorien min tilsa at et eller annet i livsstilen min frem til 2011 ikke var optimalt var terskelen lav for å prøve noe nytt. Så med en gang jeg var utskrevet av sykehuset bar det rett til bokhandelen for å kjøpe lavkarbo kokebøker. Samme ettermiddag lagde jeg mitt første lavkarbo måltid, et kosthold jeg den dag i dag er trofast til.

Full forvirring

Min livsstilsendring skulle vise seg å gjøre godt for kroppen, men med forbedringene så kom forvirringen. I begynnelsen trengte jeg både hurtigvirkende og langtidsvirkende insulin for å holde blodsukkeret nede, selv på lavkarbo. Men sakte men sikkert begynte det å skje ting. Etterhvert kunne jeg klare meg med langtidsvirkende, og Mars 2012 (ca. 6 måneder etter diagnosen) prøvde jeg noen dager uten insulin. Det fungerte!

Dette bringer oss til elefanten i rommet. Hva slags diabetes har jeg? Jeg fikk diagonsen type 1, men hvordan kunne dette skje da?

Diabetes type 1 er den autoimmune varianten av diabetes hvor kroppen går til angrep på de insulin produserende betacellene, med resultatet at man blir avhengig av insulin resten av livet. Min erfaring var med andre ord stikk imot hva som egentlig skulle skje.

Hvis man ser på min sykdomshistorikk så passer den autoimmune versjonen av diabetes godt:

Det er med andre ord ganske mange relasjoner til autoimmun i sykdomshistorikken min, men hva skjedde da egentlig hos meg med diabetesen da jeg endret livsstil? Dette er fortsatt et spørsmål som jeg ikke finner gode svar på, men etter 5 år med sykdommen har jeg fortsatt klart å holde på egenproduksjonen av insulin, og med et strikt lavkarbo kosthold, trening og stressredusering så klarer jeg meg med denne egenproduksjonen.

Klassifiseringer 

Personlig tror jeg at diabetes er mer individuelt enn de to hovedklassifiseringene som brukes i dag (type 1 og type 2). Følgen av at man bruker en så bred klassifisering er at behandlingsforslagene også blir brede. Type 1 sier du? Da skal du ha insulin. Type 2? Da skal du ha Metformin. Og sånn går nu dagan…

Tenk om man så nærmere på prøvene og ikke minst tok flere prøver. Tenk om man så på hva livsstil kunne gjøre for sykdommene – ja også type 1. Ja, tenk om…

For hadde man sett mer på underliggende årsaker og tatt seg tid til flere prøver så hadde man kanskje kunne tilby en helt annen behandling og oppnådd helt andre resulateter. Hovedgrunnen til at jeg tar opp dette er fordi jeg klassifiseres som en type 1 diabetiker, men det betyr ikke ikke at samme rutiner og prosedyrer jeg gjør vil gi noen andre det samme resultat. Vår menneskekropp er så kompleks at det vil alltid være invididuelle forskjeller, og det her er kjernen ligger. Min livsstilsendring handler ikke bare om hva jeg spiser, hvordan jeg trener eller hva jeg gjør for å redusere stress. Den handler kanskje mest av alt om hvordan jeg har blitt kjent med meg selv og min egen kropp. Etter 5 år med fokus på min egen helse så vet jeg nå hva som fungerer for meg, og hva som ikke er så lurt. Jeg stoler mer på kroppen min. Jeg vet hva som gjør den glad, og jeg vet hva som gjør den muggen. Kanskje en diabetiker kan leve lenge og vel allikevel?

Teste, teste, teste

Statistisk sett så er fremtidsutsiktene for en med diabetes dårlige. Vi lever kortere og har større sannsynlighet for å få andre helseplager som hjertesykdom og depressjon. Men dette gjelder jo dårlig regulert diabetes, og med blant annet de kostholdsrådene som blir gitt en med diabetes er det jo ikke rart at det er vanskelig å regulere.

Men det trenger ikke være sånn, og for de som ønsker å se effekten av et lavkaro kosthold over en lang periode kan jeg anbefale å lese om Dr. Richard Bernstein. Han er 82 år gammel og har hatt diabetes type 1 i 70 av disse årene. To av komponentene til denne suksessen er lavkarbo og testing.

Så hva er poenget med testing? Det er med testing jeg kan se hva som fungerer og ikke fungerer. Det er med testing jeg får et innblikk i det komplekse maskineriet kalt kroppen, og resultatene hjelper meg se hvor ting skurrer i systemet.

Hva jeg sjekker

Som alle med diabetes så har jeg en blodsukkermåler. Denne bruker jeg 3 til 4 ganger daglig:

  1. Når jeg står opp, for å sjekke fastende
  2. Før lunch, for å sjekke at egenproduksjonen har fått ned det fastende blodsukkeret
  3. Før middag, for å sjekke at kroppen har klart å håndtere lunchen ok
  4. Før leggetid (ikke alltid), for å sjekke at middagen ikke skapte noen problemer

Frem til når har jeg brukt LogFrog Db appen til å loggføre blodsukkeret og når jeg spiser, men på grunn av en oppdatering så fungerer ikke denne appen noe særlig lenger. Jeg ser derfor etter nye løsninger for loggføring, og kommer tilbake med anbefaleringer. Om du har noen forslag er det bare å dele!

I tillegg til blodsukkeret har jeg også et Freestyle Libre blodsukkerapparat fra Abbott som gjør at jeg kan måle ketonene mine. Mitt lavkarbo kosthold kan defineres som ketogent, og jeg synes det er interessant og følge med på hvordan ketonene mine er sammenlignet med blodsukker og hvordan kroppen ellers føles. Stort sett er ketonnivået mitt på 1 til 2 m/mol.

Jeg vil legge til at det er mye forvirring rundt diabetes og ketose siden det ofte forveksles med ketoacidose, som er en farlig tilstand hvor kroppen får for mye syre. I ketoacidose har man gjerne ketoner over 15 m/mmol er et resultat av mangel på insulin. Ketoacidose er med andre ord en reel trussel for en med diabetes type 1, men da betyr det at man ikke har tatt insulin eller har nok insulinproduksjon siden insulin undertrykker ketoner.

For utenom testing jeg kan gjøre selv så går jeg til fastlegen min hvert kvartal for å ta mer utfyllende prøver. Det kan variere litt hva jeg sjekker, men verdiene jeg alltid følger med på er:

  • HbA1C
  • C-Peptid
  • Kolestrol (total, HDL og LDL)
  • D-vitamin
  • Magnesium

En gang i blant følger jeg også med på om jeg har anti-stoffer i kroppen, som indikerer om kroppen har gått til angrep på betacellene.

En typisk dag

En dag for meg starter som regel 06:30. Etter å ha kommet (motvillig) ut av senga går det rett til blodsukkermåleren for å sjekke fastende blodsukker. Denne målingen gir meg en indikasjon på hvordan kroppen har det, og gir god pekepinn på hvordan dagen blodsukkermessig vil bli. Høyt fastende betyr at kroppen trenger ekstra lang tid for å få ned blodsukkeret, og en høy måling (over 8) resulterer som oftest i at jeg tar meg en treningsøkt. En treningsøkt på morgenen fungerer alltid som en ekstra boost for å få ned blodsukkeret, og er ikke voldsomme økta. Enten er det en høyintensitetsøkt på 8 minutter med påfølgende øvelser som push-up, mageøvelser og ryggøvelser eller en løpetur i ca. 20 minutter.

Etter treningen lager jeg som regel frokost, og da blir det som oftest en smoothie. Denne metter bra og gjør at jeg som regel ikke føler sulten før i 13 tiden, hvor jeg da spiser lunch. Om kroppen ikke fungerer helt som den skal og blodsukkeret ikke har gått ned til et nivå jeg er komfortabel med (ned mot 6.0) så venter jeg gjerne med lunchen. Erfaringsmessig så er jeg heller ikke sulten da og det høye blodsukkeret er et resultat av en treg fordøyelse (mer om dette under).

Når det blir lunch så er det større variasjon her enn med frokosten, men det er alltid lavkarbo. Eksempler er salat, omelett, eller brødskive med pålegg. Mye å velge mellom 🙂

Middag inntas som regel rundt 18 – 19 tiden, og er også et lavkarbo måltid. Etter middag kan jeg til tider være søtsugen og om jeg lar fysen ta meg blir det da gjerne en dessert bestående av kokosmelk, nøtter (gjerne ristede mandler) og kanel.

En ting verdt og merke seg er at jeg med disse måltidene klarer meg med denne maten og veldig sjeldent småspiser noe i mellom måltidene. Det jeg derimot inntar mellom måltidene er vann, kaffe og / eller grønn te.

Kosstilskudd

I tillegg til kostholdet så har jeg opp igjennom årene testet mye forskjellige kosttilskudd, men det som nå alltid står i skapet og som tas sammen med frokosten er:

I tillegg har jeg i de siste testet med B-vitamin tilskudd på grunn en stressende periode, og vil også fremover ta Krom siden det skal hjelpe på søtsug (ref fysen etter middag beskrevet over).

Utfordinger

Fordi som måtte tro at jeg på disse 5 årene har flydd på en rosa sky av lavkarbo, enkle treningsøkter og tipp topp blodsukker så kan jeg med en gang si at det er så langt fra sannheten som man kan komme. Hver dag er en dag ut i det ukjente. Ja, jeg har blitt bedre kjent med kroppen min men det er ikke sjeldent at jeg tror jeg har funnet «løsningen» hvor det plutselig snur.

Noe av grunnen til disse opp og nedturene er min egen skyld fordi med mestring kommer muligheten til å  strekke strikken. Sammenlignet med hvordan jeg var i starten så tillatter jeg meg mer utskeilelser, og tar den støyten med visshet om at kroppen vil rette opp i det – selv om det tar tid.

En positiv effekt av denne tryggheten er at jeg ikke lenger har den frykten som kom med en gang jeg slet med dårlig blodsukker før, men det er også en nedside at jeg tillatter meg et til tider et dårlige kosthold med flere utskeielser. Jeg er med andre ord ikke så streng som før, og er jeg fysen så faller jeg i dag mer for fristelsen enn jeg gjorde i begynnelsen. Dette går ikke ubemerket hen, og jeg ser at utskeilelser gir høyere fastende blodsukker, høyere langtidsblodsukker og generelt nedsatt form (hvordan jeg føler meg).

Vi har skrevet og snakket ganske mye om stress og den effekten vi ser det har på blodsukkeret og helsen. Det jeg ser er at hvordan jeg har det og føler meg gjenspeiles ganske godt i blodsukkeret. Dette har gjort at jeg har lurt på om jeg føler meg bra fordi blodsukkeret er regulert eller om blodsukkeret er regulert fordi jeg føler meg bra? Uansett, så har søvn og stressredusering blitt viktige deler av min livsstil, og sammen med lavkarbo kostholdet og treningen gir dette meg et fundament som sikrer meg fra de største utslagene i blodsukkeret.

Men noen ganger så fungerer ikke ting som det skal. Blodsukkeret jeg til vanlig ser jobber seg ned til normal nivået frem til lunch gjør ikke det. Rutinene er tilsynelatende de samme. Samme frokost, trening og kanskje til og med en meditasjonsøkt. Men blodsukkeret vil ikke ned.

Disse periodene er frustrerende, og jeg har ennå ikke funnet løsningen på det. Det ordner seg til slutt, men det tar gjerne tid. For eksempel så er helgeturer med en guttegjeng en utskeilelse jeg vet jeg kommer til å slite med i 4-5 dager etterpå før jeg er tilbake til normalen. Men noen ganger så er ikke triggeren så tydelig som en guttetur, og man står der som et stort spørsmålstegn. Hode begynner å jobbe på spreng for å forstå, analysere tidligere aktiviteter man gjorde og ikke gjorde osv. En veldig uproduktiv prosess, men jeg tar meg selv i å sette igang med disse tankene altfor ofte. Frustrasjonen over å ha en kropp som ikke fungerer tar overhånd, og man ønsker seg så intenst at alt var «normalt».

Veien fremover

Disse frustrerende periodene har heldigvis ikke gått helt til spille, og noen erfaringer har jeg gjort meg som jeg kommer til å se nærmere på 2017.

En gjenganger jeg ser når blodsukkeret er vanskelig er at også fordøyelsen ikke fungerer som den skal. Jeg blir forstoppet, og grunnen til dette er som oftest enten at jeg er i en stressende periode eller at jeg har skeiet ut med noe i kostholdet. Da stopper rett og slett systemet opp, og det slår ut på blodsukker og på humør (en stappfull mage over en lengre periode gjør merkelig noe med humøret på en).

Det var i søken etter løsninger på mitt mageproblem at jeg fant ut at problemet kalles «gastroparesis», og er en diagnose som inntreffer hos ca. 40% av de med type 1 diabetes og opp til  30% av type 2 diabetikere. Har du diabetes er det med andre ord ganske stor sannsynlighet til at du kjenner deg igjen i dette problemet. Men hvordan kan man gjøre noe med det?

Som med det alle livsstilsråd så er det mange av dem, og gjerne er de også motstridene. Siden denne informasjonen er ganske fersk for meg så har jeg heller ikke gjort meg opp mange erfaringer ennå, men jeg har nå i noen dager prøvd inntak av linfrø svellet en stund i vann og drukket fiberhusk blandet i vann. Så langt virker det som fiberhusk løsningen fungerer bra, og sammen med et stort inntak vann er dette noe jeg kommer til å fortsette med. Ellers kommer jeg også fremover til å fokusere mer på å optimalisere tarmfloraen med blant annet fermentert mat. Probiotika er noe jeg har sett på med interesse, men ut fra hva jeg kan lese meg til så er det fortsatt så mange ubesvarte spørsmål om hvilke bakterier som gjør hva i tarmen at effekten av probiotika er blandet. Fermentert mat er nok derfor både en billigere og bedre fremgangsmåte (også smaker det jo godt).

Etter 5 år med diabetes er det fortsatt uten tvil mye å lære, og jeg har innsett at jeg heller aldri kommer til å bli utlært. Jeg skulle så gjerne ha vært foruten denne sykdommen, men samtidig så har den tvunget meg til å ta grep med helsen som jeg ellers ikke ville ha gjort. Selv med diabetes vil jeg si jeg er i en bedre form i dag enn jeg var for 5 år siden, kanskje til og med 10 år siden.

Gi kroppen det den trenger og man får tilbake med renter. Så er ikke livet med kranglete blodsukker så ille allikevel…

 

Tagger til innlegget
Skrevet av

Ble diagnostisert med type 1 diabetes i 2011. Blitt veldig interessert i egen helse og hvordan en livsstilsendring kan forbedre livet med sykdommen. Grunnla derfor www.diasensa.com for å samle alle de gode rådene (kosthold, trening og stressmestring) man kan gjøre for å leve bedre med diabetes.

Siste kommentarer
  • «Diabetes og komplikasjoner fra fordøyelseskanalen», her nevnes bl.a. «gastroparese».

    http://nhi.no/seminarer/type-2-diabetes/pasientinformasjoner/diabetes-og-magekomplikasjoner-29290.html

    Google’er man «diabetes and constipation» finner man en god del råd som gis fra både leg og lærd.
    – Drikke en halv liter vann 1/2 time før en normalt står opp, så bli liggende på ryggen denne halvtimen … da skal det gi «fart på sakene».
    – Ellers nevnes en menge andre ting, som en kopp varm te, youghurt med (knuste) linfrø mm.
    – Spise mellom 18 gram og 30 gram fiber om dagen.
    – «Increase fluids/stay hydrated, decrease caffeinated (!) beverages».
    … etc, etc.

    Generelt er vel slik jo mer oppfylt fordøyelsessystemet er jo vanskeligere er det å få ned blodsukkeret ned mot normalt nivå hvis en har lav egenproduksjon av insulin.

  • Det har vært hevdet helt tydelig at kaffe er vanndrivende.
    Men er det egentlig det? Det er stadig myter og oppfatninger som avkreftes og motsies såvel når det gjelder ting av uvesentlig betydning som av stor betydning for mange.

    http://kaffe.no/er-kaffe-vanndrivende/

SKRIV EN KOMMENTAR