En støttende hånd i en vanskelig tid

Jeg skal innrømme det. Det satt ganske langt inne, og jeg hadde så inderlid lyst til å klare det selv. Men strengere kosthold, fasting og mer trening hjalp ikke, og det fungerte vel egentlig mer mot sin hensikt da det skapte mer stress på kroppen – stress jeg allerede har nok av i hverdagen. Det å få en støttende hånd fra insulinpennen gjør derfor godt, og det er godt å vite at jobben med å få ned blodsukkeret ikke bare hviler på meg og min egen innsats.

Den mentale og følelesmessige delen vår kropp og helse har interessert meg lenge, og med diabetes og blodsukkermåling har det blitt enkelt og se hvor mye faktisk det påvirker blodsukkeret. Jeg kan være så flink jeg bare orker med mitt lavkarbo / ketogene kosthold, og jeg kan trene hver dag – MEN om jeg har den knipende følelsen i kroppen av stress, frykt eller andre negative følelser så hjelper de andre livsstilsgrepene lite. En interessant observasjon er også hvordan man lar seg så lett starte en negativ spiral av andre negative tanker og oppførsel. For eksempel hvor mye mer jeg sitter på telefonen.

Det hadde faktisk gjort meg bedre å komme meg ut en tur i frisk luft, eller bare gjøre ingenting. Bare å sitte og stirre ut i løse luften uten at det skulle være en eneste mening med det, og bare la tankene flyte av sted. Egentlig så bør jo dette være en ganske naturlig tilstand å ha, men det slo meg at jeg hadde faktisk ikke kjent på den følelsen på leeenge. For min del har det blitt sånn at tiden skal brukes fornuftig og stillstand er unyttig. Med den perioden jeg nå går igjennom så ser jeg at det er så langt fra sannheten jeg kan komme. Jeg trenger unyttighet. Jeg trenger å kaste bort tid. For tillater jeg det så finner hjernen roen, og med det så stilner stresset.

Dessverre så har jeg en del av hjernen som ikke liker at jeg gjør for mye endringer med dette inngrodde tankemønsteret. Det heter ego, og det elsker å fortelle meg historier om alt som ikke er som det skal være. Kjenner du igjen det? Heldigvis så er det lettere å håndtere det hele nå som jeg er klar over hvor støyen kommer fra, men jeg ser samtidig at det vil ta tid å innarbeide nye tankemønstre.

Men det er noen triks jeg bruker som jeg føler hjelper. Så om du kjenner deg igjen i situasjonen min kan du prøve følgende. Hver gang du merker at egoet begynner å ta kontroll, og at selvsnakket går inn i en negativ retning – SMIL og si til deg selv: “Jeg ser deg og jeg aksepterer deg.” Jeg merker det er viktig at jeg smiler som en del av dette fordi jeg klarer ikke å tenke på alt som er galt og smile samtidig – det kortslutter istedenfor det hele. Etter jeg har begynt med dette så har jeg blitt bedre på å oppdaget når selvsnakket er negativt, og jeg klarer å snu det (nei, ikke hele tiden men øvelse gjør mester sier man jo).

En annen ting som hjelper er å løfte forståelsen av hva egentlig våre tanker er, og at man faktisk er i total kontroll over dem (selv om det ikke føles slik til tider). Noe som har hjulpet meg her er det nettbaserte kurset til Michael Neill, som jeg også har skrevet om tidligere. Det er absolutt verdt pengene, men jeg kan si med en gang at det gir deg ikke noe quick-fix.

Så hvor går veien videre? Jeg kjenner motivasjonen til å finne ut mer om min diabetes er like sterk og jeg gleder meg til å dele mer hvordan min ferd går fremover. Jeg har blant annet prøvd flere alternative behandlinger i det siste som har vist gode resultateter, og som jeg ser frem til å dele så snart jeg har mer erfaring om det faktisk fungerer. Og sist men ikke minst så håper jeg livssituasjonen forbedrer seg og at det gjør godt for kroppen. Jeg ser ikke noe grunn til å gå inn i detaljene, men kan si at familiære omstendigheter tydeligvis setter sine spor.

Med ønske om god helse, og et stabilt og godt blodsukker.

Sharing is caring!