HjemOm Diasensa

Om Diasensa

 

Om Steinar

Den kjedelige beskjeden

En høstdag i 2011 fikk jeg den overraskende beskjeden fra min fastlege at blodprøver jeg nylig hadde tatt påviste at jeg hadde diabetes og mest sannsynlig type 1. Etter å ha slitt med sterke leggkramper over en lengre periode var ikke dette beskjeden jeg trodde jeg skulle få, men i ettertid skulle også den hyppige vannlatingen ha gitt meg hint.

Jeg hadde med andre ord ikke noe særlig kunnskap om diabetes fra før, så når fastlegen ga meg den dystre informasjonen om sykdommen ble jeg mildt sagt sjokkert:

  • Diabetikere har en forventet kortere levealder
  • Det er fare for å bli blind
  • Det er en fare for amputasjon av føtter og bein

Så med mørke fremtidsutsikter bar det rett til sykehuset for flere blodprøver og for å få fastbestemt diagnosen.

I to dager lå jeg på sykhuset og det ga meg mye tid til å tenke. Jeg følte jeg hadde levd ganske så normalt. Jeg spiste det som kunne defineres som vanlig kosthold og den fysiske formen var helt ok. På grunn av alle disse ubesvarte spørsmålene ble en gnist tent, så da jeg sjekket ut av sykhuset med diabetes type 1 som diagnose var jeg fast bestemt på å finne ut hva jeg selv kunne gjøre med denne sykommen.

En ny start

Livet siden da har vært en total omvending, men 100 % i positiv forstand. Dessverre ser jeg i ettertid at jeg trengte dette slaget i tryne. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så opptatt av helse, at jeg skulle ha en egen helseblogg eller starte for meg selv med mål om hjelpe andre med helsen sin.

Ja, et slag i trynet kan gjøre mye med livet. Men ser en på mulighetene kan det være noe av det beste som skjer. Det føler hvertfall jeg, og jeg håper min historie kan være til inspirasjon.

Bedre helse og en diagnose i endring

Fra den dagen jeg gikk ut av sykhuset gjorde jeg en endring i livsstilen min. Jeg har blant annet fulgt et strikt lavkarbo kosthold, og trening er nesten en daglig del av min hverdag. Stress er også noe jeg må passe meg for, og jeg har teknikker jeg tar i bruk for å redusere dette.

Denne endringen er tydeligvis noe kroppen min har satt pris på, og det har fått positive følger for min diabetes.

Seks måneder fra jeg fikk diagnosen kunne slutte med insulinpennen, og kun klare meg med min egen produksjon av insulin. Dette er en tilstand jeg klarte å opprettholde i over 6 år, men i april 2018 skapte en stressende situasjon så vanskelig blodsukker at jeg måtte ty til hjelp fra langtidsvirkende blodsukker. Dette betyr ikke at jeg har endret livsstilen min, og jeg tar vare på meg selv etter beste evne -hver dag- gjennom karbohydratredusert kosthold, fysisk aktivitet og stressmestring. I tillegg tester jeg ut forskjellige typer kosttilskudd, og gjøre mange andre undersøkelser og tester.

Med andre ord, jeg lever fortsatt til det fulle med sykdommen men med fokuset på livsstilsendring ønsker jeg å vise at det er mye ubesvart hva som faktisk er mulig.

Nysgjerrigheten og et brennende ønske om å finne svar

For å ha en ting avklart – jeg er ingen lege – men jeg er veldig nysgjerrig og har et brennede ønske om å finne svar. Jeg velger å tro at diabetes ikke er en dom man får og som man ikke kan gjøre noe med. Derfor er jeg selv etter 6+ år med sykdommen fortsatt på søken etter informasjon, og føler meg fortsatt som en nybegynner. Menneskekroppen er kompleks, og har en diabetes er min erfaring at man har med en skjør kropp å gjøre. Det er veldig lite som skal til blodsukkeret blir vanskelig å kontrollere, men med blant annet et lavkarbo kosthold er min erfaring at det er mye lettere og leve med sykdommen. Blodsukkeret blir mer stabilt, det er lettere og sette riktig insulindose og frykten for føling reduseres. Hyggelig nyheter det, er det ikke?

En liten advarsel

Jeg vil komme med en advarsel til de som tror en livsstilsendring er en quick fix, og at det for eksempel bare er å spise lavkarbo og slutte med insulinen. Det er ikke tilfellet, og en livsstilsendring krever at du følger nøye med på blodsukkeret. Jeg måler fortsatt flere ganger daglig mitt blodsukker, og jeg går til legen min hvert kvartal for blodprøver. Da jeg fikk diagnosen hadde jeg en C-peptid på 154 som vil si at jeg fortsatt hadde en viss produksjon av insulin, og det at jeg hadde dette har nok vært utslagsgivende for at jeg i dag er i en situasjon hvor jeg ikke trenger lenger å ta insulin.

Ta kontakt

Som sagt innledningsvis så startet jeg denne bloggen og livsstilsplattformen Diasensa.com for at vi skal ha et sted og dele våre erfaringer og leve bedre med diabetes. Jeg setter derfor veldig pris på kommentarer her på bloggen, eller at du engasjerer deg på Diasensa.com

Lykke til med å ta kontroll over din diabetes! Jeg heier på deg 🙂

 

 

Nina

Om Nina

En formiddag i romjula 2013 ble jeg hentet av ambulanse, jeg var veldig dehydrert, hadde gått ned masse i vekt, hadde lav bevissthet og var i ketoacidose. Jeg våknet så vidt litt på kvelden, og registrerte at jeg var på et sykehus. Når legen kom dagen etter for å fortelle at jeg hadde fått påvist diabetes type 1 trodde jeg først han tullet med meg. Legene sier at det nok har startet med en LADA diagnose lenge før jeg ble lagt inn, muligens opp til et par år før. I og med at jeg ikke kjente noen med diabetes, eller kunne noe om symptomene, tok jeg ikke signalene når de dukket opp. At jeg alltid var ekstra tørst trodde jeg kom av at jeg svettet mye under trening.  At jeg var sliten kom sikkert av både mye jobb og trening, og at jeg hadde gått ned mye i vekt kunne vel være av samme grunn? Før den jula husker jeg at jeg tenkte at jeg kanskje burde ta en tur til legen, jeg følte pulsen alltid var høy, munnen var tørr, jeg var konstant sulten, men så at jeg bare ble tynnere og tynnere. Heldigvis var jeg ikke alene når jeg til slutt kollapset. Etter et ti dager langt sykehusopphold, hvor fem av dem var under nøye overvåkning kunne jeg reise hjem. Klar til å fortsette livet med målinger og insulindoser.

Jeg var ikke helt enig i de kostholdsrådene jeg fikk på sykehuset, og reduserte insulindosene og karbohydratene betraktelig når jeg kom hjem. Jeg var midt i mitt studie som kostholdsveileder når jeg ble syk, og kunne heldigvis litt om ernæring. Likevel hadde jeg svingninger i blodsukkeret mitt som gjorde meg sliten og engstelig. Jeg var alltid bekymret for å gå tom og hadde både druesukker og sjokolade i lomma etter råd fra diabetessykepleier. Jeg var veldig redd og kjente ikke kroppen min igjen. Etter et par ubehagelige opplevelser med kraftig blodsukkerfall, tenkte jeg at sånn kan jeg ikke ha det. Jeg lette litt rundt på nettet og fant til slutt Insulinfribloggen. Jeg ble oppmuntret av noen som så mulighetene i en kjedelig, deprimerende- og negativ situasjon og tok kontakt. For det om jeg hadde redusert mengden karbohytrater ganske kraftig, skjønte jeg at jeg måtte spise enda mindre av det.

Jeg spiser i dag et veldig strikt lavkarbo/paleokosthold hvor ren naturlig mat er hovedfokus. Jeg er avhengig av få nok fysisk aktivitet og ikke minst ser jeg at hvordan jeg tenker og føler har mye å si for blodsukkeret mitt. Jeg har ikke hatt en eneste føling siden februar 2014, noe som nok kommer av at jeg er nøye på hva jeg putter i munnen. Jeg har fremdeles bittelitt egenproduksjon igjen, men det er ikke så mye. Jeg er avhenging av å ta litt insulin (Lantus) hver kveld,  stort sett ligger jeg på +/- 6 enheter. Til sammenligning var jeg på sykehuset oppe i 12 enheter morgen og kveld + 4 enheter hurtigvirkende insulin før hvert måltid.

Er jeg sliten, bekymret, stresset, sover dårlig etc kan jeg med en gang måle det på blodsukkeret. Jeg har brukt, og bruker fremdeles mye tid på å prøve å forstå hva som påvirker blodsukkeret mitt, men skjønner at det nok er mer tusen ting. Jeg var klar over at karbohydrater gir høyere blodsukker, men visste ikke om alle de andre aspektene som også spiller en stor rolle. Det finnes nok ingen fasit, men vi gjør oss alle erfarer etter hvert. I tillegg er vi jo alle forskjellige, så alle må finne sin vei.  Det positive føler jeg er at jeg med en gang kan måle det når kroppen ikke har det helt optimalt, så er det å begynne å finne svar på hvorfor. Dette er nok et livslangt prosjekt, men jeg føler jeg i dag har blitt god venn med min diagnose. Jeg føler meg ikke syk, og ikke annerledes enn før, jeg må bare ta andre valg, tenke annerledes. Faktisk så tror jeg at jeg etter diagnosen har blitt mye flinkere til å tenke på meg selv, gjøre det som er best for meg og min helse. Selvfølgelig ønsker jeg av og til hele diabetesen dit pepperen gror, men vet at den muligheten har jeg ikke!

Jeg er utdannet kostholdsveileder ved Tunsberg Medisinske skole, og studerer nå ernæringsterapi ved samme skole. Jeg ser hvor viktig et riktig kosthold er for en optimal helse og vil gjerne hjelpe andre til å finne sin vei.

Få vårt nyhetsbrev

Følg Diasensa på Instagram
Siste kommentarer
  • Hei.
    Dette var interessant! 🙂
    Utrolig at du klarer deg helt uten insulin. Jeg har alltid trodd at når kroppen gikk tom for insulin, så ville blodsukkeret stige uansett om man spiste eller ikke. Jeg har hatt type1 i snart 30 år, og la om kosten til lavkarbo for ca. 4 mnd. siden. Jeg er nok ikke like «streng» som deg, men det gjorde underverker for vekta og blodsukkeret. Jeg har også mer enn halvert insulin dosene.
    Hvorfor anbefaler ikke leger dette for type 1 pasienter?
    Keep up the good work! Du kan med rette være stolt av det du har fått til!

  • Hei.
    Dette er veldig interessant for oss dia-1.Har selv hatt sukkersyke i snart 56 år og har lagt helt over til lavkarbo.Begynte så smått i 2001 og fjernet mer og mer av karbohydrater fram til i dag hvor jeg nesten aldri spiser noe med sukker,med unntak av grønnsaker.57 år er et langt liv sukkersyke og erfaringene er mange.For meg er bruken av blodsukkermåleren det viktigste redskapet ilag med lavkarbokostholdet.Er selv ikke så flink til å trene selv om jeg har kunnskaper nok om det.Men no har jeg fått mere inspirasjon fra deg og kommer til å øke frekvensen mere.Har jo gode erfaringer med trening(sykling), men har trent lite med vekter(treningsstudio).Har no lagt bloggen din inn på «favoritter».Lykke til,

      • Ser at du har bra langtidsbls, men jeg «slår deg».Sist jeg målte var den 5,8, og det ekstremt godt for en dia-1.Ser at du har, etter min mening,en riktig holdning til denne sykdommen.Foruten det jeg skrev i siste innlegg så vil jeg legge til «nøyaktighet».Slik som du gjør, notere, så får en en oversikt over sin egen sykdom.Har selv notert ca.en gang pr uke i snart 10 år.. Har selv ikke målt c-peptid, men kanskje jeg skal måle det når jeg kommer tilbake til Norge i sommer(Bor i Frankrike).Når jeg tenker tilbake på min 57-år som diabetiker, så vet jeg at jeg sannsynligvis hadde en del produksjon av insulin de første årene etter at jeg fikk den som 7-åring i 1956.Ser at jo mere karbo jeg tar ut av kosten så mere effektiv er insulinet og ikke minst når jeg driver fysisk aktivitet av alle sorter.Var i forige uke på et spa-hotell.En uke med trening ga utslag.Bruker veldig lite insulin sammenliknet med før og med andre diabetikere.Når det gjelder din måte å trene på, så skal jeg få opplæring av min svigersønn når Oslo inntaes.Lykke til.

  • Hei!
    Har selv hatt diabetes i 21 år. (er 22 nå)
    Har gått over til en lavkarbokost, men kjenner jeg sliter litt med hva kroppen MÅ ha. Syntes det er veldig mye fokus på at man må ha i seg fett og man ikke får i seg karbohydrater, og da syntes jeg det er vanskelig og beregne hvor mye fett og fra hvilke matvarer fettet burde komme fra. (fisk, smør, fløte, fetaost).
    Så det jeg egentlig lurer på er, hvordan gjør du det?
    Når du ser på innholdsfortegnelsen på en matvare, hvor mange karbohydrater har du som en «grense»?
    Hadde satt veldig stor pris på om du kunne lagt ut litt mer info om hvilken mat du spiser.

  • Tusen takk for så utfyllende svar! 🙂
    Jeg har prøvd meg litt forsiktig fram på fettet. (Steker omeletten min i smør, spiser avokado og en del fetaost til salat) og merker godt at metthetsfølelsen øker. Men jeg må nok øke fettinntaket litt til 🙂

    I dag har jeg kun levd på Lewimir (langtidsvirkende som ble satt i morges). Men må ha 2 enheter nå, og lurer kanskje på om det kan være på grunn av tomat jeg spiste med omeletten min i kveld. Reagerte nemlig ingenting i morges, og da spiste jeg uten tomat. Kjenner jeg er i en fase der jeg omtrent sitter oppå måleapparatet og tester hvordan jeg reagerer på forskjellig mat og måltider.
    Blir veldig inspirert av bloggen din! Målet mitt i første omgang er og slippe og ta måltidsdoser, og forhåpentligvis kutte ned på langtidsdosene etterhvert. Men og klare meg helt uten blir nok vanskelig for meg som har hatt diabetes så lenge, men tiden vil vise 😉
    Ser frem til flere innlegg på bloggen din!

  • Jeg lastet faktisk ned den appen du anbefalte, (logfrog) den er helt genial 🙂

    Ja, det kan sikkert være mye som påvirker blodsukkeret. Spesielt nå i starten ettersom det blir en stor omveltning for kroppen. Men syntes dette er veldig spennende 🙂
    Har en legitime bestilt, og skal ta en del prøver!

    Takkfor fine svar 🙂

    • Jeg har hatt dia-1 i 57 år snart og har levd på lavkarbo,tror jeg, nær ti år.Husker ikke eksakt når jeg begynte å prøve det ut.Bruker pumpe og er veldig tilfreds med det.I dag får jeg ubehag ved for mye karbo.Videre kan morgenbls.(morning phenomen) vær litt høyt(over 6,5) ved uforsiktighet.Det som jeg synes er viktigst er nøyaktighet.Selv bruker jeg å notere hvis jeg har en utskeielse.Har no en langtidsbls.under 6 og målingene som jeg gjør er i snitt under 6.Som Steinar bruker jeg mye melkeprodukter og spiser vanligvis to ganger pr.dag.En kan jo spørre om når kroppen er «innstilt» på lavkarbo.Har sett leger si flere mnd.Det ligger en video på Kostdoktoren.se om dette.Hvis du vil lære noe om sykdommen vår så annbefaler jeg «Dr.Bernstein(selv diabetiker):Løsningen på diabetes.Hva har jeg oppnådd med LCHF?. 1.Kvitt frozen shoulder.2.Mine øyenbunner er rene etter behandlig i 1992.3.Smerter i benene er borte.På Kostreform finnes mange lenker.Her bruker jeg meste Annik Dahlquist, Kostdoktoren og LeneBeatrise(for matoppskrifter).Lykke til.

        • Det gikk ganske fort.Husker ikke akkurat tidsintervallet.Det er jo noen år siden,men det gikk raskt.
          Det som er det viktigste er jo at bls.blir lavt og ar det er mye lettere å «manipulere» det.Før regnet jeg i hele enheter insulin.No regner jeg i halve enheter.Har stilt pumpen på halve enheter mot før hele enheter til bruk ved måltider.Før tok det lang tid,halve dagen, for å få ned høye bls.No reagerer insulinet mye raskere og det som tok timer før bruker jeg no 1-2 timer.Dette kommer nok av at det kommer så lite sukker inn i blodet og det blir lettere å handtere.
          Var hos optiker for å få nye briller sist vinter.Det viste seg at «optikeren» den dagen var en øyelege.Han var helt overrasket over øyebunnene mine.Han hadde aldri sett at en person med dia-1 i så lang tid hadde slike fine øyenbunner.Så de sårene som jeg hadde i 1992 var helt leget.

  • Hei hei 🙂 Vil bare si at det er interessant å lese hva dere skriver, dere som har Dia1. Så fortsett å skrive 🙂

  • Interessant å lese. Har en datter på 3 år som fikk diabetes type 1 for 10 mnd siden. Hva skjer hvis du ikke spiser lavkarbo nå da? Må du da ta insulin igjen?

  • Tusen takk til alle som skriver og tusen takk Steinar for at du har tatt iniativ og fortsetter det gode arbeidet og skriver så bra oppfølging på alle som skriver. Dette er spennede lesning, og takk for at dere er så veloverveide og unngår ekstreme enkelttilfeller og tar forbehold om egne erfaringer. Tusen takk! Er det noen som kan si noe om forholdet mellom alkohol og alt det som er omtalt her?

  • Ettersom du fremdeles produserer insulin, så ser det ut som du har Diabetes II og ikke Diabets I som legen din har gitt deg som diagnose. Disse er to forskjellige sykdommer og vedkommende må leve forskjellig med disse sykdommene.
    http://www.lommelegen.no/artikkel/type-1-eller-2

  • Hei. Vil gjerne sende deg en e-post. Har du en adresse jeg kan nå deg på?

    Spennende blogg! Hilsen Linn

  • Hei Steinar!
    Masse interessant lesning her 🙂 Eg har sjølv type 1, og har hatt diagnosen i snart 19 år. Eg har lest mange innlegg fra personer som har diabetes – både type 1, og type 2. Det som slår meg er hvor forskjellig sykdommen er! Eg antar at sykdommen er individuell fra person til person. Både i hvorledes sykdommen rammer, men også i hvordan man takler å leve med en slik alvorlig sykdom. Eg vil hevde at det er stor forskjell på type 1 og type 2, nesten som to ulike sykdommer, eller? Men det er også store forskjeller/variasjoner innenfor type 1. Min type er svært alvorlig og kanskje mest av alt så utrolig UFORUTSIGBAR! Eg prøver å innta et sunt kosthold og være i aktivitet. Men hvor er helsegevinsten når man må drikke en halv liter cola og en lakris-kick for å unnga insulinsjokk når man tar seg ei treningsøkt i skogen? Det er også forskjell på føling og insulinsjokk. Føling er ikke farlig i seg selv, men dersom det ikke blir behandlet kan det føre til insulinsjokk. Noe som er svært alvorlig: kroppen kollapser og man får et epilepsilignende anfall, noe som er en stor påkjenning for kroppen. Eg har hatt slike episoder mange ganger…
    Når det gjelder mengde C-peptid så nevner du at din er 330. Min er null.
    Det eg prøver å formidle er at folk gjerne må spise sunt og trene, men at det kanskje er større utfordringer for enkelte. Det eg har skrevet her er mine erfaringer og synspunkter, og de må gjerne nyanseres 😉
    Takk Steinar for at du deler av dine erfaringer 🙂
    Mvh Frode Forsberg
    6900 Florø

  • En type 1 diabetes er definert som en autoimmun sykdom med fravær av egenproduksjon av insulin pga destruksjon av betacellene i bukspyttkjertelen. Derfor synes jeg det høres veldig rart ut at du har fått den diagnosen når du har en egenproduksjon av insulin. Det er ikke en LADA du har da? Her er det ikke uvanlig at man kan klare seg med kosthold som eneste behandling i hvert fall i opptil 6 år, før til slutt de insulinproduserende cellene blir totalt destruert. Det er diskusjon om når man bør starte med insulin ved en LADA, noen mener det er viktig å starte med det før det blir klinisk og biokjemisk nødvendig for å opprettholde egenproduksjonen lengst mulig, men meg bekjent finnes det ingen konsensus på dette.

    Hvordan begrunner legen din diagnosen?

  • Jeg har hatt type 1 i 6 år. Har noe av samme erfaringene som deg, Steinar. Jeg slet i mange år med kraftige følinger på grunn av de generelle rådene diabetessykepleiere og leger ga meg. «Spis som før, bare ta sett mer insulin». Det fungerte greit når jeg satt stille, men hver gang jeg gjorde noe som lignet på fysisk aktivitet, inkl det å stå oppreist, raste blodsukkeret. Jeg skjønte ikke hvorfor, og ble plaget med alvorlig angst for å få føling.

    Det som jeg har lært i ettertid, er hvordan kroppen egentlig reagerer på insulin, mat, fysisk aktivitet, mentalt stress. Eneste grunn til det, er at jeg har fått cgm. Nå spiser jeg mindre karbohydrater (og mer fett), tar sjelden mer enn 0,5 novorapid til mat. Insulinsensitiviteten til de fleste er høyest ved middagstider, så det er gjerne da man tar minst. Og så kjører jeg på med 2 enheter basal lantus på morgenen. Det funker ok for meg, selv om siste hba1c var litt høy.

    Antibodies er det som er viktigst ved fastsettelse av type diabetes, 1 versus 2. Legene har over flere år lurt på om det har vært riktig diagnose, men dette har blitt fastslått ved antibodies. Dessverre, for meg. C-peptid er ikke helt safe å måle, da det er flere faktorer med i bildet som kan gjøre at målingene varierer fra gang til gang. Du har for eksempel høyere c-peptid etter at du har spist mat, men det er du kanskje klar over.

    Aller helst ønsker jeg å være enig med deg i at kroppen fikser deg. Samtidig vil jeg vært litt forsiktig med å konkludere med at kroppen din fikser flere betaceller, for du vil få en utrolig psykisk nedtur dersom det skulle skje at cpeptiden går gærne veien. Jeg har vært i den emosjonelle bølgedalen der.

    Det finnes mange dokumenterte caser på folk som har minimert eller eliminert insulindosene pga sensitivitet. Dersom du mot all formodning skulle reversere sykdommen, vil du bli en medisinsk sensasjon.

    Jeg har også i perioder vært insulinfri. Hver gang går det bra en stund, men så begynner insulinbehovet å bli større.

    Sist har jeg et spørsmål til deg. Hvordan er fettprosenten og bmi? Og hva gjør du om du skal få opp fettprosenten og du samtidig har for høy andel farlig kolesterol?

    Ta gjerne kontakt på mail om du føler for det, jeg ser mange like situasjoner.

  • Hei.Kjempe fin blogg. Eneste jeg vet er at viss du trener med vekter/styrketrening og bruker insulin så hjelper insulin og gi deg større og sterkere muskler enn viss du ikke bruker insulin. Insulin hjelper musklene med og ta opp mere proteiner. Det er faktisk kroppsbyggere som kjøper insulin og bruker det som selv om de ikke har diabetes.

  • Tusen takk for flott hjemmeside, utrolig inspirerende. Fikk diabetes 2 i februar i år og har som dere tatt grep om dette. Har kuttet ut poteter, pasta og ris, har trent minst 1 time hver dag. Jeg var og målte Hba1c til 6,1 forrige fredag. Har gått på metformin(2 tab), men har i sommer kuttet ned til 1 tab, pga formen har vært dårligere. Og har nå i det siste «glemt» å ta den ene, og vært i utolig fin form. I dag morges tok jeg en tab, og føler meg utrolig dårlig, kvalm og vondt i høyre siden. Når vet jeg at kroppen min greier seg på egen hånd? Jeg har hele tiden hatt insuslin som min egen kropp har produsert.

  • Hei Steinar!
    Jeg lurte på om det er LADA eller MELLITUS du har?
    Jeg fikk typ 1 dia påvist i mai 2014. Jeg gikk allerede på lavkarbo da og hadde gjort det siden august 2013… hadde meg en kjempesmell i mai da jeg leste til eksamen og symptomene meldte seg raskt og kraftig i løpet av en to til tre ukers periode der jeg forsto og mistenkte hva som skjedde men ville holde det i sjakk til jeg var ferdig med eksamen.. en uke før klarte jeg ikke mer og så stjerner da jeg hadde levert i barnehagen… jeg ble kjørt til legen og videre til sykehuset med blodsukker på 24..
    Etter jeg kom hjem har jeg likevel fortsatt med lavkarbo og hadde sist et langtidsblodsukker på 5,6 i oktober…
    Jeg hat spurt flere ganger ang å kunne slutte helt med insulin, og legen mente det var umulig… selvom jeg hadde et veldig strengt kosthold!
    Selv har jeg erfart at ved å holde måltider og litt bevegelse har jeg ikke brukt noe hurtigvirkende insulin på flere dager, gått 4 dager i strekk uten hurtigvirkende insulin.. likevel har jeg brukt 16 enheter langtids virkende insulin hver dag siden jeg ble skrevet ut.. har jeg justert ned til 15 har det gått opp igjen! Ikke til mer enn 6-7 men likevel slik at jeg kjenner den ekstreme tørsten kommer snikende! Derfor jeg lurer på hvilken diagnose du har sånn helt spesifikt…

  • Har ikke tatt noe matintoleranse test, men tåler ikkje lett melk /skummet melk.. så har siste årene brukt laktose fri eller helmelk, men nå bruker jeg så å si ikke melk i det hele tatt! Bruker sæterrømme, creme fresh , ost og kremfløte nå! Har ikke brukt hurtigvirkende insulin siden forrige søndag nå, å bruker nå 14 enheter langtids insulin… så det kommer seg.. men spent på å se hvordan jeg ligger an om noen uker!

  • Hei!

    Så utrolig fint det var å finne denne bloggen/hjemmesiden. Jeg er 22 år og hadde i 2012 en kraftig bukspyttkjertelbetennelse, etter dette fikk jeg advarselen om at en vanlig kompikasjon av sykdommen var diabetes. Ved kontroller noen måneder i etterkant hadde jeg høye blodsukkerverdier, men ikke høye nok til å få diagnosen diabetes. Fastelegen virket ikke bekymret og dette gikk etterhvert i glemmeboka. Over jula 2014 slet jeg plutselig med mange små helseplager bl.a. konstant hodepine, uklart syn, tørste, munntørrhet og kramper i beina spesielt på nattestid. Det ringte ingen bjeller før jeg veide meg etter jul og hadde gått NED i vekt. Da slo det meg hva som kunne være galt. Jeg dro til legen og fikk etter noen prøver diagnosen type 1. Selv om jeg har noe insulinproduksjon igjen i min nedbrutte bukspyttkjertel. Jeg fikk utdelt insulatard på dagen og legen viste meg raskt hvordan jeg skulle sette, og en gitt dose. Jeg skulle få bedre opplæring av diabetessykepleier. Jeg står fortsatt på venteliste for opplæringen.

    Alt jeg vet om diabetes har jeg funnet på nett, lært som tidligere biologistudent, eller erfart selv på de siste månedene. Jeg har prøvet og feiler fortsatt i å regulere blodsukker med en blanding av insulin, kost og trening. Det finnes så mange gjenstridige råd og mye stider med også egen fornuft. Hva skal man stole på, og hva er verdt å prøve? Jeg har og slitt med å ta syksommen alvorlig da legen min tok det så lite alvorlig. Etter hvert har flere ting gjort meg alvorlig bekymret for egen framtidig helse. Spesielt når en føler en ikke mestrer egen sykdom, noe som er utmattende.

    Jeg har nå lest side opp og side ned på denne bloggen og finner det inspirerende og lærerikt. Har ikke tenkt tanken på å kunne bli insulinfri. Mye her inne støtter også egen kunnskap som jeg ikke har stolt på når jeg leser så mye som ikke stemmer overens med denne på bade diabetesforbundet og helsedirektoratet. Det er også godt å lese erfaringer fra deg Steinar som virker som en engasjert og godt over gjennomsnittet opplyst diabetiker, det å lese kommentarene fra andre er og veldig interessant og hjelpsomt selv om sykdommen er ekstremt variabel. Takk for at du deler 🙂

  • HeiFor en flott og inspirerende blogg som jeg tilfeldig kom overJeg har Mody ( i ca 30 år) og akkurat også fått cøliaki.Jeg har akkurat startet på lavkarbo og trenger veldig lite insulin allerede etter bare en liten uke,men så er det lite karbo også. Det jeg lurer på er hvor mye karbohydrater du spiser pr dag eventuelt pr måltid? Leste et annet sted at diabetikere vil trenge og ligge lavere enn 50g karbo pr dag for å få positivt utbytte av dette kostholdet. Og har kolesterolet ditt holdt seg bra?

  • Takk for langt og flott svar Jeg har kuttet ut gluten,men strever litt med å finne god erstatter for brød. Prøvde å bake chiafrørundstykkene som dere har oppskrift på og de var kjempegode. Ellers har jeg nå prøvd med lite karbo max 8-10 g pr måltid,men går jeg lett i ketose fant jeg ,men du har vel klart å finne en fin balanse der da med akkurat nok karbo til ikke å være i ketose hele tiden? Skal sjekke ut flere av oppskriftene dine☺ Takk for at dere forteller om erfaringene deres. Det er til stor inspirasjon

  • Oktober 2010 – HbA1c rundt 10, anti-GAD visstnok 0,56 ai og C-peptid 0,190 nmol/mol («190»).
    Kriterier for diagnosen LADA var da ganske tydelige (inkl. typiske akutt-symptomer). Har nok hatt forhøyde blodsukkerverdier i lang tid (over år).

    Umiddelbar streng kostholdsregulering «lavkarbo» og monitorering og tilpasning med hyppige målinger gjorde at jeg kunne slutte «trygt» med insulin etter få måneder.
    Etter ca. 9 måneder viste HbA1c under 6,0 % – fra rundt 10 ned til 5,7 i juni 2011.
    Uten denne strenge kostholdsreguleringen måtte jeg ha tilpasset meg et fullt insulin-regime (kort- og langtidsvirkende).

    Over 6 målinger, fra juni 2011 til september 2014 var HbA1c: [5,7 – 5,8 – 5,7 – 5,9 – 5,5 – 5,7].
    Gradvis merket jeg at striktheten med kostholdet kunne lempes på, men valgte likevel «restriktivt» og «sunt» ang. næringsinnhold.

    Hadde nå sist i september 2015 en legetime der resultater fra blodprøve ble gjennomgått.
    HbA1c var 5,0 % og alle andre verdier var innenfor referanserammene, med unntak av C-peptid som fortsatt var under referanseområdet – men nå nærmere nedre del («229» – var fastende når blodprøven ble tatt).
    Mitt fastende blodsukker er normalt innenfor referanseområdet.

    Uvanlig lang LADA honeymoon-fase (nevnt opptil 12 år i visse D-fora) eller diabetes i (delvis) remisjon?. Annet?
    Prøver å forholde meg faktamessig til dette og vil monitorere med profil-målinger på ubestemt tid.

  • C-peptid ved diagnosen oktober 2010 («190») var ikke fastende. Etter et måltid vil nok C-peptid nå være mellom 0,300- og + 0.400 nmol/mol.

    Siste HbA1c var som nevnt 5,0 % – da mener jeg det må har skjedd noe fysiologisk, dette særlig siden jeg nå ikke lenger har meget streng-, men moderat kostholdsregulering (spiser «sunt»).

    Tanken om «lavkarbo», eller kanskje heller kunnskapen om («raske») karbohydrater initielt OG drivet til å ta en kamp mot noe som anses være en ikke-reverserbar og ikke-kurerbar fysiologisk endring/forstyrrelse førte meg til der jeg er i dag.

    Min fastlege har selv diabetes type 1 og han benevner LADA) («type 1.5») som type 1. Det er vel et definisjonsspørsmål.

    Trening har innvirkning på blodsukkeret så vel som negativt stress. For meg er trening viktig. Psykosomatisk – eks. psykosomatiske lidelser – kan en finne i legmanns-termer («helt forknytt av …») og innenfor medisinsk ekspertise som noe reelt.

    • De første årene fra oktober 2010 inkluderte min strenge kostholdsregulering (etter «tips») kanel, bukkehornkløver o.l. og kosttilskudd som visse mineraler og vitaminer.
      Trening – i det minste en drøy spasertur ble veldig viktig. Og dette med å forholde seg faktameesig til noe så sterkt inngripende i livet generelt som diabetes er – dette på en riktig måte.

      Referanse-rammene for C-peptid kan være noe ulike såvel innenlands som utenlands, eksempelvis oppgis nedre grense helt ned til 220 pmol/mol og i andre tilfeller (opp til) 400 pmol/mol som nedre grense.
      Det samme gjelder HbA1c for prediabetes («nedsatt glukosetoleranse»), ditto fra 5,7- og 6,0% til 6,5%.

      Norske helsemydigheter referanserammer mener jeg en trygt kan forholde seg til.

      En finner også ulike formler som gir ganske forskjellige verdier for gjennomsnittelig blodsukkerverdier utfra HbA1c.
      Norges diabetesforbund bruker – HbA1c 5,0%: ((A1 *33,3)-86)/18) gir 4,5 mens en formel som også er mye brukt: (A1c*1,583)-2,52) gir 5,4.
      I mitt tilfelle passer siste formel klart best sammenlignet med de målinger jeg har foretatt.
      HbA1c anses være viktigere enn gjennomsnittelig blodsukkerverdi.
      «Racial and Ethnic Differences …» og «higch clucators vs low» nevnes som faktorer som påvirker HbA1c.

      Google: «Dr. Bernstein». Richard K. Bernstein (født 1934) har hatt diabetes type 1 fra han var 12 år gammel.
      Svært så mye omtalt og eksponert i ulike sammenhenger relatert til diabetes. Noe kontroversiell, et ytterpunkt (1).
      En vitenskapelig basert undersøkelse blant noen tusen barn og unge voksne som ikke har diabetes viset et snittnivå på HbA1c som var betydelig høyere enn Dr. Bernstein’s strenge normalverdier (1).
      «Most people with diabetes, including type 1s, are still producing at least trace amounts of insulin».
      Han hevder at ved lavkarbo kosthold KAN en med diabetes type 1 varig unngå at egen insulinproduksjon blir ytterlige svekket.

      To uavhengige undersøkelser – også omfattende flere tusen personer som ikke var diabetikere – viste en aldersrelatert HbA1c-stigning på 0,012 enheter (prosentpoeng) pr. år (~0,6% på 50 år).

      God Jul og Godt Nytt År.

      • En kommer stadig over artikler i ukeblader og aviser der personer omtales som om at de ble «kvitt diabetesen» etter omlegging av kosthold, normalisering av vekt og trening. Disse har vel nesten alle hatt diabetes type 2 med insulinresistens.

        Min diabetessykepleier (Elsa Orvik, mange år i faget – anerkjent) sa hun i løpet av drøyt 20 år kun hadde opplevd to personer der en kunne påvise en klar remisjon av diabetesen.
        Hun visste jeg hadde diagnose LADA når hun sa dette – men vet ikke om hun også inkluderte type 2’ere.

        Å bli «venn med» noe for å takle en interaksjon på en god måte har for meg angående diabetes-diagnosen fra starten av vært at dette var ingen «venn». Tvert i mot, som noen tør nevne direkte: diabetes kan medføre alvorlige helsemessige komplikasjoner og direkte død, f. eks. ved følinger.
        «Some research estimates that between four and 13 percent of the deaths of people with type I diabetes are the result of hypoglycemic events».

        Javel, det kan ikke gjøres noe med … Men som tidligere nevnt opplevde jeg et sterkt driv til å forsøke likevel. Norges diabetesforbund og store deler av helsevesenet merket jeg snart ikke støttet og promoterte eksperimentelle metoder, naturlig nok. En akseptabell reaksjon utfra ansvar.

        En individuell balansert «oppskrift» innenfor alle hovedelementer som samlet gjør det lettere å mestre utfordringen som diabetes medfører (type, mengde, intensitet, varighet etc.) gir rom for forbedringer for alle.
        Personlige mål og personlige seire, andre kan ikke være din standard fullt ut til enhver tid.

        • C-peptid, korreksjon av enhetsbetegnelsen.

          nmol/L eller pmol/L det riktige.
          (‘L’ ikke ‘mol’ etter skråstrek).

      • Google’er man «Low HbA1c is as bad or worse than high HbA1c» finner man presentert en undersøkelse som viser at innenfor «80%-gruppen» – med HbA1c fra 4,7 til 5,9 – er det en ubetydelig forskjell i generell sammenstilt negativ helsemessig risiko («Hazard ratio») utfra HbA1c. Dette viser vel at referanserammen for HbA1c mellom 4,0 og 6,0 ER normalverdier.
        Vinklingen på undesøkelsen er at det ikke er mye å hente for ikke-diabetikere på lavest mulig HbA1c med kosttholdsregulering – «lavkarbo». Men for diabetikere med HbA1c langt over referanserammen er dette noe annet.
        Nå finnes det jo innenfor vitenskap og statistikk sære og sjeldne unntak, men hvis en skal formulere sine uttalelser så presist at alle disse fanges opp og presenteres eksakt, så hadde nok 10 ord fort blitt til 10.000.

  • Hei.

    Tusen takk for en kjempefin side, med mye og god informasjon!

    Jeg er selv diabetiker og har hatt sygdommen siden 1991, jeg er altså i mitt 25 år… For 3 år siden begynte senkomplikasjonene å melde seg og jeg har nå mistet synet på høyre øye.

    Jeg har begynt prosessen med å legge om livet mitt drastisk, både med hensyn til trening og kosthold.

    Treningen er rimelig grei, jeg er tidligere turner og balletdanser og er kjent med disiplin (dog, mange års fravær setter «spor»). Kosten er noe helt annet, spesielt lavkarbo.

    Jeg er evig takknemlig for at dere deler av erfaringer og gir gode råd, kost er som vi vet kjempeviktig. Spesielt når det angår stabilt blodsukker!

    Jeg gleder meg til videre lesing og inspirasjon på kjøkkenet!

    Takk!!!

    Thomas.

  • Hei! Datteren min på 15 har Diabetes 1, og har nå langttidsblodsukker på 5.5 Legen mener dette er fordi hun har egenproduksjon fremdeles. Vi (særlig hun) spiser ganske lav-karbo, uten at vi har gått inn for dette 100%, men det er jo lettere. Har du sett noe forskning omkring opprettholdelse av egenprod pga lavkarbo? Jeg skal ta dette opp med legen hennes som er en super fyr, men ernæringsspesialistene var skuffende. Leter etter god litteratur på emnet.
    Er ikke oppdatert på peptider og slikt, ser jeg har litt igjen å lære 🙂
    Alt i alt hører vi mye fra lege om «å leve vanlig» – dva spise hva man vil og så regulere med insulin ( innenfor rimelighetens grenser), og jeg skjønner ikke hvorfor ikke lavkarbo anbefales?
    Ja ja. Flott å finne bloggen din!

    • Hei, så fint hun har kontroll på langtidsblodsukkeret sitt. Vi skjønner heller ikke hvorfor det ikke anbefales et lavkarbokosthold. Dessverre så er det ofte mest fokus på medisiner.

      Jeg har funnet mye nyttig informasjon på kostdoktorn.se og Dr. Bernstein’s Diabets Solution http://www.diabetes-book.com/
      De aller fleste med nyoppdaget diabetes1 har noe egenproduksjon igen, men helsepersonel er ikke så interessert i å følge med på utviklingen. Jeg ble fortalt at den likevel vil forsvinne, og at det derfor ikke er interessant.
      Selv ber jeg alltid om at c-peptid blir målt ved kontroller. Da har jeg en liten peiling på hvordan jeg ligger an. Den svinger litt opp og ned, men jeg har fremdeles noe egenproduksjon igjen. Viktig at den måles på fastende mage.

      Du kan også sjekke denne fb siden. Hun er mamma til en sønn med diabetes 1 https://www.facebook.com/Low-carb-experiences-with-a-Type-1-kid-567536589987824/?fref=ts
      Jeg tenker at så lenge vi belaster bukspyttkjertelen så lite som mulig, vil det hjelpe kroppen på mange måter. Å spise mat som ikke øker blodsukkeret mer enn nødvendig er i mine øyne det viktigste av alt. Blodsukkeret blir mer stabilt og man får mer energi. Ved å ha riktig kosthold i bunnen, vil det også bli lettere å håndtere andre ting som kan påvirke blodsukkeret.

      Jeg har ikke sett noe forsking som viser om man beholder egenproduksjonen lenger ved lavkarbo. Så lenge vi spiller på lag med kroppen og hjelper den så godt vi kan, er vi på riktig vei, tenker jeg.
      Mvh,
      Nina 🙂

SKRIV EN KOMMENTAR