Diabetes, blodsukkerkontroll og erkjennelser

Dette sitter skikkelig langt inne. Jeg har jo alltid vært den som har gjort alt riktig. Den som fikser alt. Som sjelden spør om hjelp. Har alltid tatt vare på meg selv og alle rundt meg. Jeg har de siste tre årene etter at jeg fikk diabetes blitt enda flinkere til å ta vare på meg selv. Flinkere til å kjenne etter. Lytte til kroppen, gjøre de riktige tingene. Men noen ganger så vil jeg ikke høre. Det gjelder nok helt sikkert flere enn meg.

”Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Hadde det kun vært det å spise riktig, så hadde diabetes vært enkelt. Dessverre så er det ikke sånn. ”

Det er så utrolig mye mer. Det er stress, det er hormoner, tanker, nok fysisk aktivitet, nok søvn. At de du er glad i har det bra, at arbeidsmengden ikke blir for stor, etc etc…

Stress er nok det vanskeligste å håndtere. Fordi stress er så mye. Akkurat nå føler jeg at jeg ikke har særlig stress i livet mitt. Men jeg har hatt perioder de siste årene som har skapt mye stress. Dette har ført til et høyt blodsukker. Noe som også er helt vanlig. Jeg har tenkt at når alt bare blir normalt igjen så vil alt ordne seg. Jeg har lukket øynene litt når jeg følte jeg målte for høyt. Har skyldt på for mye å gjøre, for mye å tenke på og for lite trening. Jeg ser jo at en hard treningsøkt virker positivt på blodsukkeret. Men jeg har verken tid, eller ork til å trene hardt hver dag.

Jeg har alltid tatt min insulin på kvelden. Den siste tiden har jeg vært nødt til å øke antall enheter. Det varierer litt gjennom måneden, men jevnt over må jeg ta mer nå enn før. I perioder følte jeg at uansett hvor mye jeg tok, så responderte ikke kroppen som den skulle. Når jeg var på kontroll sist så hadde jeg en HbA1c som var langt over det jeg ønsket meg. Jeg våkner ofte med fastende blodsukker som er helt ok, +/- 5. Men det tok lang tid før det gikk ned etter mat. Jeg spiser som jeg alltid har gjort. Minimalt med karbohydrater, moderat med proteiner og mye fett til hvert måltid. Det tok likevel timer før blodsukkeret gikk ned til dit det skulle. Ofte ble det ikke lavt nok til neste måltid.

Kontroll på sykehuset

Etter en prat med diabeteslegen på sykehuset måtte jeg innrømme at jeg faktisk trenger litt hurtigvirkende insulin for å hjelpe kroppen min etter et måltid. Jeg endret også langtidsvirkende fra kveld til morgen, for å se om det har effekt.

Nå er alt normalt igjen. Ved å ta langtidsvirkende når jeg våkner virker det som om kroppen håndterer blodsukkerstigningen etter mat mye bedre. Jeg har brukt hurtigvirkende kun få ganger etter at jeg fikk det. Og da 2 enheter hver gang. I tillegg har jeg regulert ned langtidsvirkende litt, da effekten av å ta tidlig på dagen virker å være såpass god.

Et nederlag

Det er skikkelig tull av meg å ta dette som et nederlag, men det er det jeg har følt på. Jeg er jo den som alltid har håndtert dette så godt. Som har fortalt alle dere hvor enkelt alt er, bare du gjør de riktige tingene. Jeg har vært nødt til å sette meg ned å ta en liten prat med meg selv om akkurat dette. Gjøre noe med følelsen rundt det. Det aller viktigste er å få ned langtidsblodsukkeret på et normalt nivå.

Jeg vet at om jeg fortsetter med det jeg gjør, så vil kroppen likevel takke meg. Jeg spiser den maten jeg skal spise. Mat som ikke belaster bukspyttkjetelen mer enn nødvendig. Jeg sørger for at jeg får nok fysisk aktivitet, for det om jeg nok sikkert kunne rørt mer på meg. Men det er ikke det som er greia, jeg gjør det jeg kan når jeg kan. Og det er bra nok! Jeg er mye flinkere til å rydde i tanker og følelser. Jeg bekymrer meg ikke så mye lenger. Følelser og tanker henger alltid sammen, så vi kan faktisk velge hvordan vi vil ha det der og da. Når jeg innimellom synes alt er dritt så tar jeg tak og nullstiller hjernen.

Likevel, diabetesen har jeg ikke alltid kontroll på. Den følger meg alltid, og det er mye å ta hensyn til. Heldigvis er det ingenting jeg ikke kan gjøre på grunn av den, bortsett fra å dytte munnen full av dårlig mat og drikke, men det kan jeg leve med.

Faktisk så har jeg mer energi, er mer utholdende, har en roligere mage og ser annerledes på livet etter at jeg fikk diabetes. Så egentlig er det ikke så ille. Bare blodsukkeret holder seg der det skal være.

Møter du selv utfordringer du synes er vanskelig å erkjenne?

Skrevet av

Fikk diagnosen diabetes type 1 i desember 2013. Jobber som ernæringsterapeut hos Senter for Livsstilsmedisin på Lysaker i Oslo: www.livsstilsmedisin.com

Latest comments
  • Diabetes type 1 (herunder undergruppe LADA) er en kontinuerlig utfordring som kan kreve ulik kontringsstrategi og -løsninger over tid.
    For meg – diagnose LADA (C-Peptid 190 og Anti-GAD over referanserammen ved diagnosetidspunktet 10.10 2010) – har det vært visse endringer over noen drøye perioder.
    Bruker ikke insulin. Normalt blodsukker med kostholdsregulering. Forsterket kontroll med fysisk aktivitet.

    Alle trenger inspirasjon og motivasjon – kanskje må en oppmuntre seg selv hvis omgivelsene har nok med seg selv.
    «Dårlige» resultater bør ikke skaper resignasjon.

    Eksempelvis omtales dette med å være begrenset av snevre grenser (sterk negativ reaksjon på dårlige resultater og uro/selvsabotasje ved suksess) i boken til dr. phil. og professor i prestasjonspsykologi Willi Railo «Best når det gjelder».
    https://bokelskere.no/bok/best-naar-det-gjelder-praktiske-raad-i-idrettspsykologi-og-mental-trening/103439/

    Nærmere nåtiden, 2016 – «Frykt for fremgang og suksess»?
    http://www.ingridkristiansen.com/2016/01/25/frykt-for-fremgang-og-suksess/

  • Takk for svaret, Nina.
    190 pmol/L 10.10 2010 (6 år i dag) var etter som jeg forstår provosert (etter måltid). C-peptid måles ofte fastende.
    Jeg skal inn til kontroll om 3 måneder og til da vil C-peptid igjen ha blitt målt

    Individualitet og flyktige variabler. Ingens»kamp» er helt lik. Det som er enkelt for én kan være svært så krevende for en annen. Forutsetningene er ulike.

  • Fra mine innlegg (Kjell) under – «Hvem gir deg positiv feedback når alt går riktig vei»?
    http://blog.diasensa.com/2014/11/16/hvem-gir-deg-positiv-feedback-nar-alt-gar-riktig-vei/

    Jeg skriver: «Grunnet lav insulinproduksjon (sjekk av C-peptid) vil jeg ikke tåle en [normal til høykarbo-diett] over dager og uker uten at HbA1c vil øke betydelig og varig».

    Jeg prøvde akkurat dette («i vitenskapens tjeneste») – spiste med en frekvens og et volum og en type mat som jeg visste ville øke blodsukkeret (fastende så vel som langtidsblodsukkeret og verdier mellom måltider).
    Og, som forventet, blodsukkeret generelt steg gradvis etter som dagene gikk, dette i rundt 3-4 uker.
    Fikk så målt HbA1c og dette var naturlig nok steget og ville over tid ha steget til to-sifret verdi og etter hvert ville akuttsymptomer (sterk tørste, tåkesyn etc.) nok ha oppstått.

    Så – prosessen med å reversere trenden til normalnivåer for fastende og akseptabel respons på den kostholdsreguleringen som jeg gjennom testing erfarte fungerte for meg.
    I hovedsak ble dette gjort ved tømme glukoselageret gjennom fysisk aktivitet (sykling, gange, treningssenter …) over minst 1 time (gjerne opp mot 2 timer).
    Dette over noen av dagene i en 2-3 ukers periode. Kom da ned igjen trinnvis på de verdiene jeg hadde før denne «belastningstesten».

    • Hei Kjell,

      Interessant det du skriver om å tømme glukoselageret. Hvor høy intensitet er det på denne treningen?

      Mvh
      Steinar

      • Dette skjer over tid, en fjelltur eller sykkeltur over gjerne 2-3 timer. Ikke nødvendigvis høy intensitet. En kan da spise nesten som normalt ellers, kan kompensere noe – men ikke fullt ut for det ekstra kaloriforbruket . Kan så monitorere det generelle blodsukkeret over 2-4 uker med minst 2 slike økter i uken.
        Så kan en vurdere flere slike (uke-)perioder hvis blodsukkeret generelt har stabilisert seg på lavere verdier og en vil prøve å senke det ytterligere.

      • Faktisk gjør (for meg) et midlertidig kaloriinntak med minusbalanse samme «nytten» som noen drøye sykkel- eller fjell/gåturer. Litt mer bedagelig det – generelt blodsukkernivå vil gå ned. En må da finne balansen i frekvens, tid og kalorirestriksjon.

      • Fra min forrige kommentar: «Faktisk gjør (for meg) et midlertidig kaloriinntak med minusbalanse samme «nytten» som noen drøye sykkel- eller fjell/gåturer.»

        Etter noen runder med testing viser det seg at ovennevnte er betydelig mere (og behageligere/bedageligere) enn å presse ned generelt blodsukker med drøye treningsøkter/fysisk aktivitet.
        Selvfølgelig samtidig med kostholdsregulering – et tilpasset kosthold. OK , kall det gjerne lavkarbo.

        Ellers tror jeg normalvekt med noenlunde normal fettprosent er til det beste for både type 1- og type 2 diabetikere som vil begrense bruken av tilført insulin til et nødvendig minimum eller klare seg helt uten.

  • En annen (hoved-) ting som for meg og min metabolisme er gunstigst, er at jeg må unngå – ved et tilpasset/regulert kosthold -såvel for høyt karbohydrat-innhold som fett-innhold. Sistnevnte drøyer for meg vesentlig perioden da blodsukkeret er over fasteverdier og skyver trinnvis opp langtidsblodsukkeret (HbA1c).
    Ser at noen på dette forumet velger grønnsaker/salater/mat generelt med lavt karbohydrat-innhold med tanke på det skal ha samme effekt på blodsukkeret som fett har.

    • En presisering. Ved å minske karbohydratinnholdet kan jeg tåle et høyt fettinnhold i maten. Fett tar lengre tid å forbrenne, visstnok opptil 4-6 timer eller lengre. Min frokost kan være nøtter, litt (et par ss kornblanding), frø og bær, sukkerfri youhurt, mandelolje, kokosolje mm. Samlet lavt karbohydratinntak – og smakfullt. Frokost spises jo normalt fastende og min karbohydrat-toleranse er høyest til dette dagens første måltid

  • Hei Nina. Takk for at du deler. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg lever nok litt mindre strengt lavkarbo, men nok redusert til at jeg skjelden overstiger 20 gr per måltid. Jeg ser at kroppen ( les blodsukkeret) lever sitt eget liv. Jeg har fått kontinuerlig blodsukkermåler som gjør det enklere, men fortsatt svinger det selv uten særlig mengder karboydrater. Stress, temperatur, aktivitet og hvor jeg er i syklusen påvirker mine dager.

    Jeg har også erfart at det å ta langtidsvirkende på morgenen fungerer best. Jeg har også supplert med en liten dose på kvelden i perioden mot 1. Dag av menstrasjon. Dette med tidspunkt har jeg igjen fått bekreftet etter at jeg måtte justere tidspunktet pga en reise til USA. Nå som jeg må flytte tidspunktet tilbake til morgene er det nærmest umulig å få til et bra resultat. Det på tross av lavt inntak av karbohydrater, mosjon og trening. Det er lett å miste motet i disse periodene, men din tekst minte meg på at det blir bra igjen. Ellers så bra som vi kan klare.
    God søndag. Hege

  • (Samme «KJELL) som tidligere i denne tråden).

    Var i midten av januar i år innom til kontroll etter å ha avlagt blodprøve en uke før.
    HbA1c var innenfor referanserammen, ellers ble ingenting påpekt ut fra blodprøven av negativ karakter som jeg burde være oppmerksom på.

    Nevnte i innlegg tidligere i denne tråden at jeg i «vitenskapens tjeneste» spiste meg opp noen trinn på HbA1c-skalaen noen få uker før siste kontroll oktober 2016. Fastende var nå også begynt å bli høyt.
    Når jeg da var inne til kontroll var det ikke «har DU diabetes?» med en HbA1c på 5,0% som det var høsten 2015, men mer «mål blodsukkeret og få kontroll!» og forslag om begynne med insulin igjen.
    Opplevde altså både «DU kan ikke ha diabetes? … langtidsblodsukkeret er FOR bra» og senere «Hvor ofte måler du? … prøv å få bedre kontroll over blodsukkeret!».

    Langtidsblodsukkeret skal gjenspeile bloduskkernivået de siste 3 månedene, men har man god kontroll i drøyt 2 måneder og dårlig de siste drøyt 3 ukene før man måler HbA1c, vil denne siste perioden forskyve gjennomsnittet i
    større negativ retning enn tidsrommet representerer prosentvis [100% = 3 mnd, litt over 3 uker = ca. 25% – men utgjør kanskje så mye som 50% av tallverdien for HbA1c).
    Har lest en rekke «rapporter/historier» om at «de siste ukene teller mest» før måling av HbA1c.
    Eksempel – «Of this period, the last 30 days contribute 50% to the HbA1c result. This is because of the distribution of young versus old RBC in circulation»:
    https://ketogenicdiabeticathlete.wordpress.com/2016/04/23/23-the-hba1c-test-does-it-just-reflect-average-blood-glucose/

    6 år og 3 måneder nå siden diagnose LADA (undergruppe av type 1), sluttet med insulin etter et drøyt halv år.
    Husker de siste månedene før diagnosen (oktober 2010) at jeg hadde episoder med sterke kramper i bena (lår og legger), blodsukkeret ble for lavt, det var ikke som normalt innenfor snevre rammer (det ble for høyt og for lavt).
    Andre symptomer av vesentlig karakter var det også. Med den kontrollen jeg har i dag er disse symptomene helt borte.

    • Kjenner meg igjen i beskrivelsen av symptomene før diagnosen. At jeg løp på toalettet hele tiden også skjønte jeg ikke grunnen til før diagnosen.

      Når det gjelder HbA1c så er min opplevelse det samme også. I perioder hvor jeg har hatt uregelmessigheter i kostholdet, stress etc som gjør at blodsukkeret går opp, viser mine egne logger et høyere gjennomsnittelig blodsukker enn det mine HbA1c målinger gjør. Dette ser jeg i sammenheng med at jeg gjerne er på «bedringens vei» i ukene frem til prøvene skal tas.

SKRIV EN KOMMENTAR