På farten med diabetes i bagasjen

Det var en gang en liten dame med en litt bråkete mage, men ikke mer enn at det gikk an å leve med det. Skulle hun ut å reise, tok hun sjelden med egen matpakke. Man fikk jo kjøpt mat over alt. Unntaket var lange togturer. Da var det koselig med egen liten matpakke. I tillegg var det mulig å kjøpe med et eller annet fra kiosken, eller kanskje en kanelbolle til å kose seg ekstra med.

Damen tenkte sjelden over hvilken mat som egentlig ble tilbudt rundt om. Det var jo alltids et eller annet som kunne spises. Hun var, for det om hun av og til spiste kanelbolle, ganske bevisst sine valg i matveien. Hun prøvde å velge de sunneste alternativene når hun av og til måtte handle i kiosken, eller på flyplassen. På sistnevnte var det egentlig ikke så mye annet å få en bagetter, men det gikk til nød ned det også, i tillegg så kunne man få pizza, muffins og annet snacks.

Skal det være noe å spise til?

Pizza var en av hennes favoritter. En ekte italiensk pizza med tynn bunn. Det var sjelden hun spiste det, fordi magen da alltid lagde ekstra mye bråk etterpå, men da kunne hun kose seg ekstra de få gangene hun gjorde det. Hun drakk sjelden annet enn vann til maten. Verken juice, eller brus var blant favorittene, men hun hadde en svakhet, kaffe. Mørk, fyldig kaffe med melk.

– Skal det være noe å spise til kaffen?

-Ja takk, gjerne en croissant.

Og så var formiddagen fullkommen, og jobben føltes litt lettere. Kaffebarene har jo disken full av kaker, smoothie og påsmurte brød, så det var noen ganger lett å la seg friste.

Ute på restaurant kunne hun spise det som sto på menyen. Hun spiste sjelden brødet som ble servert før maten, for da begynte magen å bråke igjen, men ellers var det andre stort sett greit. Å kunne skeie ut med litt dessert innimellom var også greit. Ostekake, Panna Cotta, is etc. Is på en varm sommerdag er jo alltid godt. Det som smakte aller best var sjokolade. Det finnes jo så utrolig mye god sjokolade. Alltid veldig lett tilgjengelig. For ikke å snakke om salt snacks, det er jo så digg.

Endringen

Så en dag ble damen syk, hun kunne ikke lenger spise noe av den maten som ble servert på flyplasser, i kiosken, på kaffebaren, i iskremdisken, og mye av det som serveres på restauranter. Mye karbohydrater ville påvirke blodsukkeret, og hun skjønte raskt at det var mye av både sukker og karbohydrater i stort sett all mat. Leser man innholdsfortegnelsene ser man at nesten alt som inneholder mer enn én ingrediens inneholder alt for mye karbohydrater. Særlig når man har en bukspyttkjertel som ikke produserer nok insulin til å holde blodsukkeret nede.

Hva gjør hun nå?

Hun begynner å ta med sin egen matpakke uansett hvor hun skal. På flyplasser finnes det nesten ingen mat som er ”spiselig”, da det meste er basert på brød/korn i en eller annen form. På kaffebaren må hun takke nei til alt. Ikke en gang melken i kaffen bør hun drikke. Alternativet er soyamelk, som hun mener ingen bør drikke. I tillegg har hun fått påvist intoleranse mot både soya og melk. Av og til velger man ikke det som er optimalt, men det beste av de alternativene som finnes. Derfor blir det H-melk i kaffen av og til. Hjemme drikkes kaffen med kokosmelk, og gjerne litt smør eller MCT olje.

Hva med sjokoladen da? Det er mindre å velge mellom, men det finnes sjokolade med lite karbohydrater og mye kakao. Heldigvis! Desserten og isen må hun avstå fra, om de ikke serverer litt bær, men det er sjelden. Frukt inneholder mye sukker, så det står på nei-lista. Egentlig er det litt trist synes hun, at hun alltid må takke nei til dessert…

Hun skjønner det lønner seg å ha med egen mat på lange flyreiser. Da er hun sikker på at hun kan spise seg mett, og at hun holder blodsukkeret der det skal være. En gang prøvde hun diabetes menyen på en ni timers flyreise, men det var ingenting av det hun ble servert hun kunne spise. Hvem har lært de hva diabetikere tåler? Hva kan gjøres for å endre dette? Heldigvis hadde hun en matpakke i veska.

-Vil du komme over på middag på lørdag?

-Ja takk, kan jeg spørre hva du skal servere?

Det siste hun og vertskapet ønsker er at hun skal bli uvel av maten. Mye karbohydrater vil få blodsukkeret til å stige, og resultatet blir en slapp og sliten dame.

Det samme gjelder ute på restaurant:

-Kan jeg heller få ekstra grønnsaker og ingen potet? Er det også mulig å få litt ekstra smør, eller majones?
-Selvfølgelig!

I kiosken er det verre! Nationaltheatret stasjon i Oslo har fire kiosker. INGEN av de har mat hun kan spise. Det er mulig å kjøpe vann der, men ingenting annet. Hun har sjekket så mange ganger, særlig når magen skriker og hodet begynner å bli tomt. I nødsfall er en pose nøtter ok, men ofte er det bare få nøtter i en nøtteblanding hun kan spise. Er butikken åpen får man kjøpt oliven, ost eller spekepølse. Men dagligvarebutikker er ikke alltid lett å finne når hun trenger dem mest.

En drømmesituasjon

Hva om alle serverte ekte råvarer? Hva om man på kaffebaren kunne velge salater med gode fett- og proteinkilder? At man fikk flere melkevarianter å velge mellom. F.eks mandel -og kokosmelk. Eller hva om de hadde lavkarbobrød som et alternativ? Kaker uten mel og sukker. Hva om man på restaurant kunne velge lavkarbovarianter, uten potet, pasta og ris? At man ble mett av maten, uten å be om ekstra fett. At det alltid sto ekte smør på bordet. At det ble servert et alternativ til de som ikke spiser brød (det gjelder faktisk ganske mange). At dagligvarehandelen fokuserte mer på ekte råvarer, ren mat i sesong.

Hva om kvalitet ble viktigere enn pris? For alle er verdt et godt drivstoff. Alle er verdt en god helse og et godt liv.

Frem til til dette skjer får denne damen og alle andre bevisste forbrukere fortsette å være moderne jegere. Vi får jakte på gode råvarer så godt vi kan, mase på butikksjefen, spørre tusen ganger i kiosken etter det vi ønsker oss. Spørre etter annen melk i kaffen, annen mat i hyllene. Maser vi lenge nok så får vi til slutt det vi vil ha. Og mens vi venter må vi vel bare fortsette å smøre egen niste.

Hva savner du av tilgjengelige matvarer når du er på farten?

Skrevet av

Fikk diagnosen diabetes type 1 i desember 2013. Jobber som ernæringsterapeut hos Senter for Livsstilsmedisin på Lysaker i Oslo: www.livsstilsmedisin.com

Ingen kommentarer

SKRIV EN KOMMENTAR