Balanse, balanse, balanse..

Noen ganger gjør man alt riktig, spiser som vanlig, trener som alltid og alt kjennes egentlig helt greit. Da er det veldig frustrerende at blodsukkeret lever sitt eget liv. Jeg får aldri følinger, og kommer aldri så lavt som under fire, men jeg kan måle høyt blodsukker om kroppen, eller sinnet ikke har det optimalt. Nå kjennes alt veldig bra, likevel er det noe som ikke stemmer fordi blodsukkeret mitt er alt for høyt. Høyt blodsukker blir man sliten av, og energimessig blir det noen turer i kjelleren. Jeg har gradvis vært nødt til å øke insulindosen, men likevel er ikke kroppen helt fornøyd.

Mitt blodsukkerapparat er en fin indikator på å måle tilstanden i kroppen, men det står dessverre ingen steder hvorfor blodsukkeret er høyt. Jeg ble derfor nødt til å  sette meg ned, trekke pusten dypt og prøve å finne et svar. Jeg har det siste halve året før jul vært gjennom en ganske stressende periode, men det trodde jeg at jeg hadde greid å jobbe meg gjennom. Jeg har også gått en stund med en skulder som ikke fungerer helt, så ble nødt til å ta en tur til akupunktøren min. Ubehag når jeg sitter ved macen har jeg ikke tid til nå.

Jeg skjønner i løpet av samtalen med henne at alt stresset kroppen min har kjent på den siste tiden har satt seg fast fysisk. Musklene er spente, leveren og nyrene jobber nok på høygir og slenger igjen en del dritt til bukspyttkjertelen slik at den ikke kan jobbe optimalt. Jeg har ikke stresset fordi jeg har hatt mye å gjøre, men fordi jeg har hatt mye å tenke på.

Det blir så innmari mye å ta hensyn til synes jeg. Sånne ting kunne jeg sikkert kjenne på tidligere også, men da kunne jeg ikke måle det. Nå skjønner jeg mer og mer av hvor fininnstilt kroppen er, og at hvis alt ikke er i balanse så går det alltid utover helsa. Kanskje vi ikke kjenner det med en gang, men det setter seg som litt vondter her og der. Noen har kanskje litt høyt blodtrykk, noen kilo for mye, litt vondt i muskler og ledd, lite energi, blir lett syke, etc, etc..

Skal man holde alt i balanse for en best mulig helse, krever det et kontinuerlig fokus på å ha det så bra som mulig. Vi må sette oss selv først, ”ta på vår egen maske før vi hjelper andre”. Vi må sørge for at kroppen får den næringen den skal ha, og vi må holde oss nok fysisk aktive. Om jeg dropper treninga noen ganger vil kroppen min gi meg beskjed om at ”dette liker jeg ikke” og så stiger blodsukkeret. Men, det aller, aller viktigste har jeg erfart, er hvordan du har det inni deg. Vi har skrevet mye om dette før men det er vanskeligå få tak på. Ting som mat og trening er noe alle kan forstå. Men hva som skjer på innsiden er ofte ikke målbart, og det er heller ikke noe vi går rundt å snakker om til alle og enhver. Helst vil vi jo vise alle andre at vi er sterke og kan greie alt. Har man lite energi en dag, er litt trist og tom, så er det ikke sikkert at vi vet det selv en gang hvorfor det er sånn.

Kroppen min sender blodsukkeret mitt opp når alt ikke er som det skal, så er det å begynne å lete da. Hva er det nå, og hvorfor skjer dette? Jeg har heldigvis lært gode teknikker for å få tak på problemene og å gjøre noe med dem, men det er ikke alltid enkelt å bare ta tak i alt heller. Det krever mye av meg, og jeg vet at det noen ganger kan være tøffe tak, så jeg kjenner veldig mye motstand på å gå inn i ”problemet”. Når man først har satt i gang prosessen så er det jo ikke så ille, men det er det med å gå og grue seg til noe du tror blir vanskelig. Vi vil jo helst bare fortsette i de trygge gamle sporene, men de fører deg jo ikke til noe annet sted enn der du har vært før.

Etterpå kan jeg se at fordi jeg ikke gikk ut av et gammelt spor reagerer kroppen og sinnet på ting jeg møter i livet på akkurat samme måte som alltid, selvfølgelig. Kroppen setter seg i beredskap, klar til forsvar, vi kan også kalle det stress. Det henger litt sammen, kroppen og sinnet kjenner igjen følelsen, ”her har vi vært før, vi vet hva vi må gjøre nå”. Så er det i gang igjen, musklene spenner seg, man glemmer litt å puste, blodsukkeret stiger.. – ja, så må man begynne å lete da. Hva er det som skjer, hvilket spor har jeg havnet i nå? Kan jeg gjøre noe med det? Hva kan jeg gjøre? Blir det bedre om jeg endrer? Svaret er alltid JA, det er bare det å gjøre det.

Det jeg vil si at er etter at jeg fikk min diabetesdiagnose har jeg blitt ekstra var på alt som skjer i kroppen min. Jeg ser hvor lite som skal til før det skaper krøll. Samtidig så ser jeg også at om jeg er flink og tar vare på meg selv på alle mulige måter, så går alt mye bedre. Det er bare å gjøre litt hver dag, ta seg tid til å trene, sette av tid til litt meditasjon. Være sammen med de man er glad i, gjøre hyggelige ting. Lese en god bok, være takknemlig for alt det som er bra i livet. Ta noen sjanser, gå litt utenfor komfortsonen, og være litt gæærn. Livet er ikke så alvorlig, og vi lever bare en gang.

Jeg har tenkt å være her lenge, og jeg har tenkt at den tiden jeg er her skal jeg få mest mulig ut av livet. Da må jeg holde meg frisk, jeg må være lykkelig og jeg må holde fokus på de viktige tingene 🙂

Sharing is caring!