Bikram yoga og diabetes type 1

Da jeg i romjula 2013 fikk min diabetesdiagnose tenkte jeg mye på om jeg kunne fortsette den yogaen jeg praktiserer. Nå tenker du sikkert at yoga kan vel ikke være så utfordrende at det skulle ha noe å si for en med diabetes? Men grunnen til bekymringen var at jeg trener noe som kalles Bikram Yoga. Dette er en 90 minutters lang treningsøkt i et rom som er oppvarmet til 40 grader, i tillegg er luftfuktigheten høy.

Varmen og det at det er såpass fysisk krevende skaper en del stress for kroppen, noe som igjen pumper mye adrenalin rund i blodet og får blodsukkeret mitt til å stige. Jeg har derfor et ganske høyt blodsukker rett etter timen, men det er ofte nede på normalen igjen to – tre timer etter at timen er ferdig.

Jeg snakket med diabetessykepleieren på sykehuset om Bikram Yoga før jeg ble skrevet ut, og hun sa at – ”Det eneste du ikke kan gjøre Nina, er å fly jagerfly og dypvanns dykke”. Nå hadde ikke jeg noe ønske om å gjøre noen av delene og følte meg lettet og glad. Den første timen tok jeg litt over en måned etter at jeg ble skrevet ut av sykehuset. Jeg var fryktelig nervøs! Før timen informerte jeg instruktøren om diabetesen sånn at hun visste hva hun skulle gjøre om jeg eventuelt skulle falle om. Jeg visste ikke hvordan kroppen min ville takle timen, og innerst inne kjente jeg på redselen for en alvorlig føling, eller at jeg skulle besvime. Jeg utstyrte meg med en flaske saft og druesukker og fant en plass nær døra sånn at jeg hadde muligheten til å gå ut om jeg følte behov for det.

I begynnelsen etter at jeg fikk diagnosen så klarte jeg ikke helt å kjenne på kroppen om blodsukkeret var for høyt, eller for lavt. For meg føltes det bare som at noe ikke stemte, og det tok jeg som et tegn på at jeg sikkert var lav. Med en gang jeg følte meg litt svimmel, eller uvel under timen (det var også lenge siden jeg hadde kjent på varmen) så pøste jeg på med saft og også litt druesukker. Jeg kom meg gjennom, men følte ikke treningsutbytte var helt optimalt. I tillegg var blodsukkeret temmelig høyt når timen var over. Neste time gikk litt bedre, nå hadde jeg jo allerede vært der en gang før, og var  bitte litt tryggere på varmen, treningen og min egen kropp. Før jeg gikk inn i rommet ble jeg stilt et par spørsmål av TV2 som skulle ha et innslag om helse sånn generelt. Jeg husker jeg tenkte, at dere skulle bare visst hvor lite trygg jeg føler meg akkurat nå, men jeg tror ikke noen som så innslaget kunne se på meg hvordan jeg hadde det.

Jeg måtte bli kjent med kroppen min på nytt

Hver time gikk bedre og bedre etter hvert som jeg lærte kroppen min bedre å kjenne og jeg lettere kunne skille mellom høyt og lavt blodsukker. Jeg fortsatte å ha med meg saft inn i rommet, men drakk av den sjeldnere og sjeldnere, og til slutt sto den bare vedsiden av matta min til jeg droppet helt å ta den med. Jeg fant også etter hvert ut hvor mye – og hvilken type mat det var lurt å spise før treningen for å holde blodsukkeret så stabilt som mulig. Jeg vet at flere av de jeg trener sammen med, uten diabetes, sliter mer med blodsukkersvingninger enn meg. Særlig de timene på morgenen når de fleste har spist en frokost basert på korn og andre raske karbohydrater, eller det er lenge siden lunsjen på jobben. Det at jeg i stedet spiser mye fett og lite karbohydrater gjør at blodsukkeret mitt holder seg stabilt. I tillegg gir det meg en jevn energi som nok gjør treningen lettere for meg. De gangene jeg har sovet dårlig, drukket eller spist for lite kjenner jeg selvfølgelig at energinivået i timen ikke er optimalt, noe som nok sikkert gjelder alle andre også. Da er det bare å gjøre så godt man kan og tenke at det blir bedre neste gang.

Jeg har også testet å trene Bikram før frokost, mest for å se hvordan kroppen taklet det. Det gikk fint, men jeg kommer nok ikke til å gjøre det igjen, og vil heller ikke anbefale andre å gjøre det om du ikke kjenner kroppen din veldig godt. Jeg hadde mat i sekken og spiste rett etter timen, men jeg har nok mye mer energi og utbytte av timen med litt mat i magen. Ofte spiser jeg to egg til frokost om jeg trener på morgenen. Da er ikke magen for full og jeg har nok energi til å komme meg gjennom timen. Det er heller ikke veldig behagelig å trene yoga med en full mage. I tillegg utsetter jeg selvfølgelig kaffen til senere på dagen.

Jeg har sett andre diabetikere i rommet utstyrt med cola, måleapparat og mat og tenker at det må legge en demper på hele opplevelsen av treningen. Jeg er veldig glad for at jeg har funnet den veien jeg har, og er utrolig takknemlig for det jeg har lært og erfart rundt mat, blodsukker, stress og trening.

Yogaen er for meg en komplett treningsform som jeg setter veldig stor pris på. Den har lært meg hvor viktig det er å holde fokus, hvis ikke greier ikke nå dit jeg vil. Den gjør meg også mye sterkere, både fysisk og psykisk. Det er ofte bare tanker som stopper deg fra å nå dit du vil. Jeg har lært å puste rolig i utfordrende øvelser, som også er en teknikk jeg tar med meg i utfordringer jeg møter i hverdagen. I 90 minutter er det bare meg og et speil, og jeg kan greie akkurat det jeg bestemmer meg for å greie. Denne tanken prøver jeg også å ta med meg ut av rommet. At jeg har en livsvarig diagnose skal helt klart ikke stoppe meg fra å nå noen av de målene jeg har satt meg.

Jeg tror faktisk diabetes diagnosen har gjort meg sterkere og mer bestemt. Så er det noe med den mestringsfølelsen du får i kroppen når du endelig får til noe du har strevd med lenge. Det gjelder ikke bare i utfordrende øvelser i yogarommet, men også om det er noe ellers i livet som endelig løsner. Den følelsen gjør at jeg aldri gir meg!

Indre ro gir bedre blodsukkerkontroll

Den korte tiden jeg har levd med min diabetes har jeg erfart at det er flere ting som påvirker blodsukkeret mitt. Kostholdet er en ting, men om jeg stresser, har mange tanker i hodet, sover dårlig eller ikke er aktiv nok så vil alt dette påvirke negativt. Med yogaen får jeg ikke bare den fysiske aktiviteten jeg trenger. Jeg får i tillegg roet tankene, pusten blir lettere, jeg sover bedre og føler meg generelt friskere. Treningen er i tillegg til at den er fysisk også veldig meditativ. Jeg kan under timen, ikke ha andre tanker i hodet, men må fokusere 100 % på det jeg gjør akkurat der og da. Akkurat det føles veldig befriende!

De fleste av oss stresser nok for mye, med eller uten diabetes, men for en diabetiker er det lett målbart om kroppen ikke er fornøyd. Jeg tror mange kunne ha utbytte av en eller annen form for yoga og/-eller meditasjon. Mange har behov for å roe tankene. Bekymringer, det å tenke på alt man ikke fikk tid til, alt man burde ha gjort, eller skal gjøre er også stress for kroppen. Hjernen vår skjønner ikke forskjellen på en faktisk handling og en tenkt. I tillegg sitter det alltid en følelse på en tanke. En god tanke gir en god følelse, mens en dårlig tanke gir en dårlig følelse. Det å lære seg å ta kontrollen over tankene sine vil gi en mye bedre flyt i hverdagen, og du vil føle at du har mer energi.

Det aller viktigste er at du finner noe som passer for akkurat deg. Noe som får deg til å stresse ned, slippe alle bekymringer, tanker og annet som skaper stress. Noe som gir den følelsen av å bare være her og nå. For noen er det å gå en tur i skogen den avkoblingen de trenger, for meg er det yoga og meditasjon. Jeg kan også finne avkobling og ro i naturen selvfølgelig, men det er lettere for meg å bruke meditasjon og yoga i hverdagen. Så nyter jeg i tillegg alle turene i friluft når de kommer 🙂

Hva er din beste medisin for å koble av og roe ned kropp og sjel?

Skrevet av

Fikk diagnosen diabetes type 1 i desember 2013. Jobber som ernæringsterapeut hos Senter for Livsstilsmedisin på Lysaker i Oslo: www.livsstilsmedisin.com

Siste kommentar

SKRIV EN KOMMENTAR