Jeg husker når det begynte å synke inn at jeg hadde fått diabetes type 1, først tenkte jeg at ja, ja, det er sikkert ikke så ille. Man har jo medisiner etc så jeg kan sikkert leve som før. Jeg hadde veldig god tid til å gruble der jeg lå, fastlenket til alle mulige slags slanger og maskiner. Etter som dagene gikk sank det inn mer og mer hva det faktisk dreide seg om. Jeg leste brosjyrer som jeg fikk utdelt på sykehuset hvor det sto om alle de tingene det var viktig å huske på. Alltid være forberedt på lavt blodsukker, alltid ha sukker i lomma. Husk å informer de nærmeste om hva de skal gjøre om jeg får alvorlig føling. Senskader som dårlig syn, og i verste fall blindhet, dårlige bein, hjerte-kar etc. Alt dette skremte meg, og jeg begynte å tenke på hvordan resten av livet mitt skulle bli. Kunne jeg fortsatt trene som jeg hadde gjort? Kunne jeg gå lange turer i fjellet? Kunne jeg greie meg alene? Hva om noe skjedde og ingen kunne hjelpe meg? I tillegg hørte jeg at diabetikere hadde i snitt 15 år lavere levealder enn de uten diabetes.
Jeg følte at alt det jeg tidligere hadde gjort for å holde meg sunn og sterk nå bare forsvant ut i sanden. Samtidig kjente jeg at kamplysten kom sigende. Dette skulle jeg greie, jeg skulle vise dem at alt kunne bli som før. Jeg skulle greie å bli frisk! Uten denne tanken vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Jeg tenkte at dette får være mitt ”prosjekt”, jeg får gjøre det som føles mest naturlig og best for meg. Jeg må erfare, prøve og feile. Derfor har jeg valgt å ikke lese og ta innover meg alle de historiene som handler om hvordan det kan gå i verste fall. Jeg kjenner at jeg orker det ikke, det gjør meg deprimert og redd. Noen ganger tenker jeg om det er fordi jeg har vært heldig jeg ikke har de symptomene som jeg leser mange har, men samtidig så vet jeg at jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag. Hadde jeg gjort som jeg fikk beskjed om på sykehuset, nemlig leve som før og justere med insulin, så hadde jeg vært et helt annet sted. Jeg har også noen ganger valgt å lukke ørene når noen forteller meg hva som er best for meg. Det er kun jeg som vet hva som funker best for akkurat meg, og det samme gjelder for deg. Selvfølgelig skal man spørre om råd om man lurer, men til syvende og sist er det bare du som vet hva din kropp skal ha.
Tur over Besseggen
Nå denne uken gikk jeg over Besseggen. Dette er en lang fjelltur på ca 7 timer, det er også den første lange turen jeg har tatt etter at jeg fikk min diabetesdiagnose. Jeg visste at turen var lang, og til tider ganske krevende. Derfor var det viktig for meg at jeg hadde fylt opp lagrene mine godt før turen slik at jeg ikke plutselig skulle gå tom. Jeg kan ikke ta en banan eller annet som gir rask blodsukkerstigning, da vet jeg ikke hvordan kroppen reagerer. Så jeg tenkte at jeg får spise noe som gir en jevn energi utover dagen.
Normalt så spiser jeg to ganger hver dag, og denne dagen startet jeg med en ganske solid frokost som besto av følgende: en boks makrell i tomat, to egg, ¼ avocado, godt med majones, litt agurk, oliven og feta. I tillegg drakk jeg en kopp kaffe med melkefett i. Frokosten ble inntatt ca kl 08.00.
Jeg startet turen litt over 10.00 og alt gikk fint. Jeg gikk forbi flere som rastet på veien opp, men i og med at jeg hadde spist godt hadde jeg ikke behov for mange pauser. Da klokka ble ca 15.00 kjente både jeg og mitt følge at det var behov for påfyll. Da var vi midt oppe i den mest krevende delen av turen, og tenkte det var lurt med mat før tanken gikk helt tom. Jeg hadde på forhånd lagd en lunsj som skulle holde meg oppe en stund. Dette var det eneste jeg hadde med av mat bortsett fra litt sjokolade med 86 % kakao, som jeg helt glemt å smake på. Som drikke hadde jeg kun vann.
Omeletten var lagd til to og besto av 6 egg, hvor jeg brukte kun to hviter. 2 pølser bestående av kvernet lammekjøtt og krydder, denne var skåret i skiver og stekt litt før jeg helte eggeblandingen over. I tillegg hadde jeg revet hvit geitost i eggerøra. På toppen strødde jeg himalayasalt og litt pepper. Dette var nok til at jeg fikk masse energi til å greie resten av turen. Jeg spiste ikke igjen før middag kl 19.00. Når jeg er aktiv hele dagen trenger jeg selvfølgelig mer enn to måltid.
Denne turen var enda en liten bekreftelse på at jeg har funnet min vei. Jeg er aldri redd for å gå tom, men underveis tenke jeg mye på hvordan turen hadde vært om jeg ikke hadde vært så godt regulert som jeg er. Hva om jeg hadde fått blodsukkerfall midt oppe i eggen? Og hvordan hadde det vært for den som gikk sammen med meg? Jeg skjønner at mange møter utfordringer om de har et ustabilt blodsukker, i tillegg til det å gå rundt å være redd for at noe skal skje.
Jeg har mange ganger erfart at man ikke trenger karbohydrater for å prestere fysisk, men at jeg ved å spise nok fett får en jevn energi som holder meg oppe lenge. Dette er nok en bekreftelse på at så lenge jeg er tro mot dette kostholdet, føler jeg meg frisk som en fisk 🙂
Hva gjør du selv for å holde blodsukkeret ditt jevnt under trening og fysisk aktivitet?