En diabetikers bekjennelser

Har du tenkt over hva som er grunnen til at man får diabetes type 1? Det skal jeg love deg at jeg gjorde da jeg fikk beskjeden. De grimme fremtidsutsiktene lagt frem av fastlegen var alt annet enn oppløftende. Her var det både blindhet og amputasjon i vente, og ikke minst en forkortet forventet levealder. Tingen er bare den at det ikke var første gang fastlegen ga meg dårlig fremtidsutsikter, og med diabetes diagnosen fikk jeg tuppen i ræva jeg trengte. Noe var tydeligvis grunnleggende feil, og noe måtte endres…

Så la oss gå tilbake i tid, for det har vært noen hint at ting ikke er som det stemmer flere ganger i livet mitt. I barneskolen får vi alle vår BCG sprøyte, men hos meg reagerer kroppen annerledes enn hos de fleste. Arret bare vokser og vokser og blir en tykk klump (keloide) på skulderen. Og sjekker man opp hvorfor dette skjer, så finnes det dessverre ikke noen svar på det – men man ser det er en sammenheng med immunforsvaret.

Så går livet videre, og selv om det er litt plagsomt med en stor kul på skulderen så er det ikke så mye en får gjort blir jeg fortalt. Men i 2006 får jeg en beskjed om at det er større ting å bekymre seg enn litt ekstra arrvev. Fastlegen ringer meg etter jeg har tatt noen prøver, og en kan høre at han ikke er oppløftende i stemmen: «Prøvene har kommet tilbake og viser at du har testikkelkreft». Det er en surrealistisk beskjed å få. Kreft er jo noe som rammer andre – ikke meg. Jeg var 27 år, og levde et normalt sunt liv så hvordan kunne dette skje?

Men det var ikke mye tid å tenke, for når man får kreft i den alderen viser helsevesenet seg fra sin beste side. Da er sykehuskøer et ukjent fenomen og ikke lenge etter beskjeden ligger jeg på en seng klar til å rulles inn i operasjonssalen. Jeg husker fortsatt tilbake til den tiden og hvordan det av en eller annen grunn hadde satt seg en tanke i hodet mitt. «Jeg skulle bli frisk». Det er nemlig en «positiv» ting med kreft, hvertfall når man oppdager den så tidlig som hos meg. Man føler ikke sykdommen, den bare er der. Og jeg tror dette hjalp meg å holde en positiv innstilling igjennom prosessen. Så ca 3 måneder etter operasjon og en liten cellegift kur så blir jeg friskmeldt. Jeg blir fortalt av leger at jeg har en litt større sjanse for å få kreft enn andre i befolkningen, men ikke noe om hvorfor. Jeg hadde tydeligvis bare skikkelig uflaks. Så da er det tilbake til livet. Det samme livet som før.

En annen ting å legge til er at jeg i løpet av kreftbehandlingen tar mange prøver og røntgen hvor de finner noe i lungene med det rare navnet sarkiodose. Og leser man litt om denne sykdommen så er det en ting som jeg har hørt før: «Man kjenner ikke årsaken til at…». Men samtidig så dukker immunforsvaret opp som forklaring på hvor det hele starter. Med andre ord så er det en rød tråd her, men hvorfor er det ingen som ser den? Jeg blir jo bare bedt om å gå tilbake til livet…

Så med en liten støkk i kroppen og tendenser til å kjenne ekstra godt etter kuler og andre ulumskheter i kroppen så går livet videre helt til 2011, hvor jeg etter ha vært plaget med voldsomme kramper i leggene går til fastlegen for prøver. Sikkert bare noen vitaminer jeg mangler. Men det var visst mer feil enn som så, og dommen var klar. Jeg hadde fått diabetes type 1. Men med denne dommen så skjønte jeg at noe måtte være grunnleggende feil og man kan bruke uflaks så mye man vil i sykdommssammenheng, men med denne kjeden av hendelser og alt tilsynelatende knyttet mot immunforsvaret så ble det litt problematisk og slå seg til ro med uflaks som forklaring.

Det er i mitt syn et stort problem med bruk av uflaks i sykdommssammenheng. Det gjør pasienten handlingslammet. Hva skal du gjøre når du blir fortalt du at grunnen til at du ble syk er uflaks? Får du kjøpt flaks på apoteket? Hva med heller å se på årsakssammeng og hva som kan være det underliggende problemet. På min ferd har ingen påbemerket at noe virket galt med immunforsvaret og kommet med forslag til hvordan dette kan styrkes. «Vi vet ikke årsaken…»

Men for min del fikk jeg nok med diabetes diagnosen. Det var innlysende at noe var feil, og jeg ville ikke leve så nære kanten av stupet. Så da måtte jeg gjøre noen forandringer, og det innebar at jeg IKKE skulle gå tilbake til det livet jeg levde. Forandringene jeg gjorde (og fortsatt gjøre) skriver jeg om i andre artikler her, men når man ser på hva bare overgangen til et lavkarbo kosthold gjorde så er det jo fantastisk og se hva man er i stand til selv. Problemet er bare vi ofte blir gitt råd som er i kategorien minst motstandsvei (reaktive istedenfor proaktive), og det løser sjelden de underliggende grunnene til at man blir syk i første omgang.

Et viktig budskap jeg prøver å få frem her er at om du har blitt syk og for eksempel har fått en diagnose som diabetes så har du fått et varsel. Noe er dessverre feil med kroppen din, og mest sannynlig med immunforsvaret. Det kan være grunnet gener du har fått fra dine foreldre eller det kan være livsstilen din, men uansett hva det er kan du gjøre noe med det og om man ikke blir 100% frisk så slipper man hvertfall å gå fra vondt til verre. Jeg kan skrive under på at det er ikke noe moro å gå fra den ene alvorlige sykdommen til den andre, så ta heller diagnosen som at noe må gjøres og gled deg over at du faktisk har muligheten til å gjøre noe! Det er så ufattelig mye bedre enn å fortsette i det samme gamle sporet og få en ny dårlig beskjed lenger frem i livet.

En stor fordel med å ta grep om situasjonen er nemlig at du blir sjefen over ditt liv, og det er faktisk ingen som kjenner deg bedre enn deg selv.