Hva tror du på?

Vi møter alle utfordringer i hverdagen. Noen er små og noen er store. Noen er egentlig små, men vi tror de er store. Eller er det egentlig riktig å gradere dem? Hvordan vi ser på en utfordring er jo veldig individuelt, og det samme er hvordan vi velger å håndtere den.

For å komme med et eksempel så var det for 150 år siden urealistisk at mennesker kunne fly, og det var ikke før personer inklusive Wright brødrene bestemte seg for at dette tankesettet skulle utfordres at det ble gjort noe med det. Og takket være prøving, feiling og en sterk tro så sitter jeg altså her i dag og nyter godt av innsatsen de la inn.

Vi mennesker kan få til de utroligste ting, men med forandring så må naturlig nok noen gamle forutsetninger og meninger forkastes og nye komme inn (som igjen etter mer prøving og feiling forbedres osv). Dette er evolusjon og er i vår natur.

Da jeg fikk min diagnose var det utrolig tungt og deprimerende. Diabetes er en alvorlig sykdom med store konsekvenser (les: død) om den ikke tas hånd om. Men samtidig når noe slikt skjer så er det naturlig å stille seg noen spørsmål: Hvorfor skjedde dette? Hva kan man gjøre for å forbedre situasjonen? Hvis kroppen er i stand til å ødelegge seg selv, kan den da også gjøre seg selv friskere?

Etter litt research fant jeg nok grunnlag til å gi meg tro på at en forandring kunne skapes, og denne troen ga resultater. Problemet er at min tro og fremgangsmåte er i strid med normen og generelle helseråd, og det gjør det vanskelig. For det må jo være noe feil her? En eller annen gang så må dette snu, er tilbakemeldinger jeg får. Følgende av dette er tanker som prøver å rokke med min tro, og hver morgen når blodprøven tas så venter jeg på den knusende dommen: Bukspyttkjertelen har kapitulert og blodsukkeret har skutt til himmels.

Dessverre er ikke min opplevelse av å måtte takle negative tilbakemeldinger og utsikter ved en sykdom unik, og jeg hører historier om folk med kreft som står ovenfor en kamp om livet og i tillegg får kun høre elendige utsikter fra legene. Det er forståelig at leger ikke kan gi falske forhåpninger, men hvor ille er det egentlig å gi folk håp uansett?

For min del har heldigvis målingene min nå over tid vært positive, og mye tyder på at kroppen takker for innsatsen ved å bli i bedre form. Jeg velger derfor å la min tro leve videre: At kroppen vår er i stand til de utroligste ting, så lenge du tar vare på den. Jeg velger også å dele dette med omverdenen da jeg tror at alle har mulighet til å skape en positiv helsemessig forandring, men at det hjelper veldig om noen har tro på dem. Lykke til hva enn dine utfordringer er. Det ordner seg 🙂

 

 

Skrevet av

Ble diagnostisert med type 1 diabetes i 2011. Har igjennom en endret livsstil beholdt min egenproduksjon og lever i dag uten bruk av insulin. Grunnlegger av diasensa.com - nettstedet hvor personer med diabetes hjelper hverandre til en bedre hverdag

Siste kommentarer
  • Du kan umulig våkne til din frykt så lenge du fordriver tvilen med fakta. Fakta og atter fakta må til for at t.o.m leger og andre tvilere holder stillt. Kva skal du med leger når du er leget.? Du har leget deg selv. Det er vel ikkje umulig å forsette med det? Lavkarbo har jo som du har sett ti års gode erfaringer i øst og vest, og ingen ting skulle tilseie at den positive effekten reverser så lenge du sikter mot blinken. Det kan ikkje være så vanskelig…

  • Hei, flott at kroppen din har restproduksjon av insulin slik at det er mulig for deg å opprettholde et stabilt blodsukker ved hjelp av kosthold og trening. Det er absolutt verdt å bruke tid på å prøve å opprettholde det du har av restproduksjon. Stå på!

    Mvh Frode
    Eg er 42 år gammel, og har hatt Diabetes type 1 i 19 år. Eg har desverre ingen restproduksjon av insulin, og sliter med en veldig vanskelig regulerbar diabetes og bruker nå både insulinpumpe og kontinuelig blodsukkermåler. Eg er for tiden i utredning for single pancreas transplantasjon.

SKRIV EN KOMMENTAR