Jeg har det drøye året jeg har levd med min diabetesdiagnose lært ganske mye om hvordan kroppen min fungerer. Dette er nok fordi jeg har blitt mye flinkere til å kjenne etter, og at jeg har brukt min egen kropp til å eksperimentere litt. Før tenkte jeg ikke så mye over hvordan jeg egentlig hadde det og hvordan cellene og hormonene i kroppen reagerte på ulik mat, opplevelser og følelser. Det er nok helt sikkert veldig normalt å ikke tenke så mye over akkurat det, men når du har fått deg en støkk og kroppen din ikke lenger fungerer som den egentlig skal får man mye å tenke på. Nå har mitt mål hele veien vært å gjøre kroppen min så frisk som mulig igjen, jeg er veldig nysgjerrig på hva som er årsaken til min diagnose. For som Steinar skrev sist uke, tror ikke jeg heller at det handler om flaks eller uflaks. Det er helt sikkert en grunn til at min kropp nesten har sluttet å produsere insulin. Det kan være mange grunner til at det har skjedd, og jeg har enda ikke funnet svaret på hvorfor det skjedde med meg, men jeg har gjort meg opp en del tanker rundt det. Jeg har en tro på at mye sitter i tarmen og fordøyelsen. Jeg har tatt tester både på matintoleranser, vitamin- og mineralbalansen, og jeg har fått vite hvilke bakterier tarmen min har som ikke burde være der. Jeg har gjort store grep for å balansere alt i riktig retning, og heldigvis er jeg en veldig tålmodig dame! Jeg ser nå resultatene av alt jeg har gjort, og kjenner at det jeg gjør med min kropp er riktig for meg. I tillegg har jeg jobbet mye mentalt med alt som har skjedd, og skjønner at stress, både fysisk og psykisk er en viktig faktor.
Riktig kosthold er viktig, men det er ikke alt
Det jeg synes er veldig interessant å observere er hvor mye av det vi gjør, spiser og opplever som påvirker blodsukkeret. Jeg skjønte tidlig at maten har mye å si, men faktisk er det bare 50 % av insulinutskillelsen i kroppen som skyldes maten du spiser, resten styres av andre hormoner som blan annet glukagon, adrenalin, noradrenalin og også veksthormoner. Vi er altså avhengig av en gitt mengde insulin hele døgnet for at vårt stoffskifte skal fungere normalt.
Maten har jeg ganske god kontroll på, jeg har funnet min grense for karbohydrater, og jeg synes ikke det er noe særlig pes lenger med hva jeg kan spise og ikke spise. Jeg fokuserer mest på det som er ok, og tenker ikke så mye på det jeg ikke skal ha.
Det er alt det andre som kan være utfordrerne innimellom. At jeg sover lite påvirker blodsukkeret veldig, så nok søvn har jeg skjønt er veldig viktig. Stress synes også på blodsukkeret. Det fysiske stresset er det jo lett å forstå, men det er ikke alltid at man tenker over at psykisk stress virker på samme måte. Ofte er vi ikke alltid klar over at det er der heller. Det kan være at vi går å tenker på noe som bekymrer oss, eller noe vi er redd for at skal skje. Jeg ser også at om jeg gleder meg veldig til noe så skjer det samme, og det var litt interessant å erfare. Da skjer det jo også kjemiske prosesser i kroppen, så egentlig er det jo ikke så rart.
Fysisk aktivitet er veldig viktig, de ukene jeg ikke får trent som jeg pleier måler jeg ofte litt høyere enn normalt og det motsatte skjer om jeg trener mye. Jeg trener Bikram Yoga, som er en fysisk tøff yoga i et veldig varmt rom. Blodsukkeret stiger ofte en del under timen, men er helt normalt igjen to timer etterpå. Dette har veldig god effekt på kroppen og blodsukkeret mitt og stort sett trenger jeg ikke ekstra insulin i det hele tatt de dagene jeg trener.
I tillegg så merker vi damer at hvor vi er i syklusen påvirker blodsukkeret. Det er ofte høyere før mens, for så å stabilisere seg igjen når tiden er der.
Er du sliten og pjusk vil det også ha noe å si, alle infeksjoner i kroppen øker blodsukkeret, ikke bare halsinfeksjoner, men også om du f.eks har plager i et kne eller en skulder.
Alle disse aspektene vil ha noe å si for hvor mye insulin kroppen din trenger, og for en uten diabetes vil dette ordne seg helt av seg selv. Dette er veldig fine mekanismer som kan være vanskelige å justere med kunstig insulin, og derfor vil vi nok aldri ha et så stabilt blodsukker som en som er frisk og spiser og trener riktig.
Men vi kan gjøre mye for å hjelpe kroppen på riktig vei. Det første er å lytte, innerst inne vet vi alle hva som er best for oss selv, men det er kanskje ikke alltid vi vil høre etter. Noen ganger er det lettere å bare fortsette som før, det er jo det vi har fått beskjed om at vi kan gjøre. Leve akkurat som før du fikk diagnosen. Det er en grunn til at min kropp ble syk tenker jeg, og sikkert en grunn til at din ble det også, og da må vi ta noen grep for å rette opp igjen i ubalansen. Hvis vi vil da…?
Å gjøre endringer krever handling, hvis ikke skjer det ingenting. Jeg er ansvarlig for min egen helse, og kan ikke legge skylden på noen andre. Jeg mener ikke at jeg har valgt å få denne diagnosen, men det er noe jeg har gjort galt opp gjennom, noe som kroppen min ikke har vært glad for. Når noe slutter å fungere er det ofte en feil et sted, og da er det bare å åpne panseret og begynne å lete. Ikke sikkert du får rettet opp feilen 100 %, men målet tenker jeg er å leve så godt som mulig, holde seg så frisk som mulig, og gjøre det man kan for å ha et godt og fullverdig liv.
Har du noen gang reflektert over hva som kan være grunnen til din egen diabetesdiagnose?